Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke å ringe opp.

I dag la regjeringen frem proposisjon om tredeling av svangerskapspermisjonen. Trine Skei Grande og Linda H. Helleland ber mødre skjerpe seg, og gi fra seg tittelen som administrerende direktør i hjemmet. Det har jeg gjort for lenge siden. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg blitt revet fra hverandre av bekymringer om hvorvidt barna fikk nok mat, riktig mat og om de ble ivaretatt i alle de tilfellene jeg ikke var tilstede.

Foreldrerollen er et lagarbeid. Å lage barna er et lagarbeid. Å ta del i dette er et lagarbeid. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre lag, selv om jeg enkelte dager skulle ønske at jeg ikke hadde permisjon fra laget. Det skjedde i helgen. Da var jeg på landsmøte med Høyre, og Rune var hjemme med ungene.

Høyres landsmøte er hektisk. Det er journalister og politikere i store mengder, og et blitsregn rundt de mest profilerte. Ingen tvil om at Erna er stjerna. Men vi andre må virkelig vokte oss for både holdninger, mobilbruk og grimaser. Det er raskt gjort å komme i linsa og jeg fikk kjeft hjemmefra for at jeg satt for mye på mobilen. «Du kan i det minste legge den fra deg når du klapper», skrev Rune syrlig.

Jeg hadde en rekke oppgaver denne helgen og var opptatt med disse til alle døgnets tider. Når man skal i duell om assistert befruktning er det ikke lett å sove. Det er nok å tenke på. Jeg slipper heldigvis å bekymre meg over det som skjer på hjemmebane. Der har Rune full kontroll, og jeg skrur av bryteren til hjemmet når jeg er på jobb. Det er en egenskap som gjør at jeg kan fokusere på oppgavene som ligger like foran meg. Det går som regel greit, men jeg må innrømme at jeg hadde et hjerte som banket ekstra raskt noen minutter på lørdagen.

Etter en samtale med en journalist hadde jeg et ubesvart anrop. Når jeg søkte opp nummeret fikk jeg opp: «Sør Vest politidistrikt». Jeg hadde vært i kontakt med dem noen uker tidligere, i anledning arbeidslivskriminalitet, og tenkte om det kanskje kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg hadde imidlertid mine tvil, da det var lørdag.. Like etter får jeg melding fra Rune:

«Hei. Du har sikkert et ubesvart anrop, du trenger ikke ringe opp. Alt i orden. Tommel opp.»

Tommel opp? Ingen nærmere forklaring? Jeg spurte «Hva var det?». Det gikk noen minutter før svaret kom, Rune kunne med fordel vært raskere! Jeg var en smule bekymret, men tenkte at han hadde mistet sertifikatet, selv om det ville vært ulikt Rune. Så kom meldingen:

«Politiet. Leonore stakk av når jeg var på butikken. Satt i kjelleren og så film med Eilert, så lurte hun seg ut. Hun var vekke i ca ti min».

En sliten eventyrer, trygt hjemme

Leonore blir tre år i sommer, og er ikke akkurat klar for å ferdes på egen hånd. Veien ned til butikken er godt trafikkert og det er mye som kunne ha skjedd. Heldigvis gikk det godt denne gangen. I slike situasjoner er det godt å vite at jeg har en likestilt mann. Rune fikser dette, antagelig på en roligere måte enn det jeg ville gjort. Tilløp til panikk ville vært tilstede, og det var nok også en dramatisk opplevelse for brødrene, som var med på letingen. Faren hadde nok vært bekymret han også, selv om han tok det på en god måte.

Godt at vi har Facetime

Dagen etterpå snakket jeg med Leonore på Facetime. Hun fortalte smilende om sin tur til Kiwi, og fortalte at pappa ikke hadde gitt henne penger. Jeg var bare glad for å se henne, høre stemmen, og vite at hun var trygt hjemme hos pappaen sin. Søndag kom jeg hjem til familien. Jeg måtte ha et døgn sammen med mine kjære, før en ny arbeidsuke. Rune og jeg er enige om en ting etter denne helgen:

Neste gang blir hun med ham til butikken.

 

 

«Hagerup i Høyre»

Kontakt med journalister og det å selge saker er en av utfordringene jeg møter på veien mot Stortinget. Det samme gjelder leserinnlegg. Dette innlegget vil omhandle min debut med leserinnlegg, og mitt første møte med den offentlige debatten. Det har virkelig handlet om å komme utenfor komfortsonen. Lang historie kort. Jeg sendte med to ukers mellomrom to leserinnlegg til Stavanger Aftenblad. Det første omhandlet skole, det andre omhandlet nærpolitireformen. Det første kom ikke på trykk, og jeg valgte dermed å sende det videre til Jærbladet. Glad og fornøyd fikk jeg etter to dager denne tilbakemeldingen via mail:

«Takk for lesarbrev. Det kjem på trykk.»

Det varmet et voksent hjerte og gav meg enda mer drivkraft til å fortsette engasjementet mitt. Dagen etterpå kom jammen meg innlegg nummer to på trykk i Stavanger Aftenblad. Terje Hetland i Sandnes og Jæren Unge Høyre kalte meg en gjenganger. Lykken var komplett. Jeg hadde startet min karriere i avisspaltenes debattfelter, jeg var i gang. Glad og lykkelig reiste jeg til Bergen på jobbkurs.

Bilde1Fredag kom det som jeg ikke helt hadde tatt inn over meg, konsekvensen av å være i det offentlige bilde. «Hagerup i Høyre avslører en total uvitenhet om politiets organisering og arbeidsmetoder» kunne man lese i debattdelen på Stavanger Aftenblad sine nettsider. Skrekk og gru. Jeg kjente at det var kaldt i den nye gullfiskbollen. Var jeg virkelig klar for dette?

Jeg kjente på kulden en times tid, før jeg bestemte meg for at det var på tide å bevege meg for å få opp varmen. Det vil komme mange flere øyeblikk som dette tenkte jeg, med skrekkblandet fryd. Jeg er inne i en bratt læringskurve, og må tåle tilbakemeldinger på det jeg ytrer, både på godt og vondt. Det er en del av politikken.

Jeg satt en stund og vurderte om jeg skulle svare innsender, men valgte å la være. Jeg hadde skrevet mitt poeng om politireformen, han valgte å fokusere på en del av det. I bunn og grunn var vi egentlig ganske enige om det meste. Mitt poeng var å peke på hvordan nærpolitireformen sikrer flere politi i aktiv tjeneste fremfor å bemanne lensmannskontorer. Da sikrer vi forhåpentligvis også større etterforskningskapasitet. Målet er å sikre tilstedeværelse av et kompetent og effektivt nærpoliti, der befolkningen bor og der kriminaliteten skjer. Jeg heier på politiet, for at de gjennomfører denne viktige reformen!

Angsten etter første møte med den offentlige debatten la seg heldigvis raskt og jeg kan føre ytterligere læring til erfaringsgrunnlaget mitt.

Jærbu på tinget! Eg gjer gass 🙂

 

PS: mine to første leserinnlegg kan leses her på bloggen 😊

Store forventninger

Julehøytiden stod for meg som en etterlengtet pause fra hverdagens kjas og mas. Vi ventet på snøen, vi ventet på julestemningen og vi ventet på tid og sted til å bake de obligatoriske syv slagene. Ungene hadde få ting på ønskelisten sin, de hadde det meste. Eldstemann hadde kun et ønske, en iphone7, med 4G. For ikke å ødelegge julaften, gav jeg ham tidlig beskjed om at dette var helt uaktuelt. Han tok den, om enn noe motvillig.

Julemarked i Berlin

Jeg dro til Berlin på julemarked i håp om å finne julestemningen der, men fant den ikke. Mulig det hadde med høstværet å gjøre.. Vi snakket om mulig terror på flyturen nedover, men konkluderte med at vi ikke kunne la den type frykt styre livet vårt. I det øyeblikket julefreden skulle senke seg ble dessverre Berlin rammet, på brutalt vis. En polsk lastebilsjåfør på en av sine siste turer før juleferien, som skulle vise seg å bli hans siste.

Han ble en uskyldig brikke i et spill, hvor målet er å spre terror og frykt. Dessverre en av mange i året som er gått. Jeg håper at vi i 2017 kommer et skritt nærmere bekjempelsen av terror.

Jeg vet det gjøres en betydelig innsats på dette området, også i Norge. Politikerne i Time kommune fikk nylig en orientering om nærpolitireformen, som viser en del av omfanget av deres arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Synlig politi er viktig, men politiet jobber også i cyberspace, og gjør en bra jobb i de sfærene vi vanlige mennesker ikke beveger oss i. Pedofilisaken i Bergen viste kompetansen som er i politiet, og hvor viktig jobben de utfører er.

Enkelte opplever det som skremmende å stadig se uniformert politi i nabolaget sitt. Politimesteren fremhevet den preventive effekten uniformering har, og presiserte at politiet skal gi lovlydige borgere trygghet. Han sa videre at barneoppdragelse hvor foreldre truet med at politiet ville komme og ta ungene dersom de var ulydige, i beste fall var uheldig.

Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, og måtte dessverre innrømme for meg selv at jeg hadde vært innom det sporet uken før. Moralen er: Det er enkelt å vite hva en skal si, men ikke alltid like lett å gjennomføre.

Vi skaper forventningene i samfunnet, og vi skaper virkeligheten gjennom det vi sier og gjør. Jeg kommer aldri til å bruke politiet som mulig straff for ungenes oppførsel, igjen. Det blir i så fall ikke før de eventuelt havner i konflikt med loven. Den tid, den sorg.

Enn så lenge er noen av mine største utfordringer i hverdagen barneoppdragelsen, kombinert med trassalder, multiplisert med fire. Forventningene mine til kaos er absolutt tilstede, og det er mulig jeg må justere dette for 2017, og fremsnakke fordrageligheten og lydigheten. Man høster som man sår.

Jeg fant aldri helt julestemningen i 2016. Kanskje var det mangelen på snø som gjorde det, eller at jeg aldri bakte mer enn tre slag? Mest sannsynlig var det på grunn av alle lidelsene som har vært rundt oss, og den overfloden som omgir oss. Tanker om takknemlighet, ulikhet og moderasjon har preget høytiden min i år.

Julens beste leseopplevelse

Ungene våre fikk hver sin bok til jul dette året, sammen med et brettspill, til fellesskapet. Første året hvor jeg har vist faktisk moderasjon i valgene mine, innsett galskapen, og gjort en bevisst handling mot det.

Hvor ble så julestemningen av? Kanskje var det forventningene mine som var for høye, eller kanskje legger jeg for mye i det? Til syvende og sist er det hverdagen som bringer livet fremover, tiden vi har sammen og opplevelsene vi deler.

Ting er flyktige, og har ofte kun verdi i nuet. De skaper overflod for noen, men kan være livsnødvendige for andre. Gleden min over sjokolade er ikke like høytidelig, som den var for mine foreldre, eller besteforeldre. Jeg savner ingen ting i livet mitt, ting har jeg i overflod, og jeg kjøper det jeg trenger, og vel så det..

Eilert leste over skulderen min, på starten av dette innlegget. Han korrigerte meg raskt i forhold til det jeg skrev om telefon: “jeg vil ikke ha iphone lenger mamma, nå ønsker jeg meg Samsung med 15 GB!”.

Måtte julestemningen og vettet komme i 2017.

Nytt år, nye sjanser!