For noen år siden var jeg på en jobbmiddag, der en av de kvinnelige gjestene hadde med seg en håndvifte. Hun fikk plutselige svetteanfall, og viften var hennes løsning på problemet. Det var første gangen jeg hørte noen snakke åpent om overgangsalderen i et offentlig rom. Flere rundt bordet ble tydelig brydd – var det meningen at vi skulle begynne å snakke om mensen også nå?
I ettertid har jeg tenkt mye på denne episoden. Kvinnehelse har vært et glemt kapittel i mange år – både innen medisinen, forskningen og i de hverdagslige samtalene våre. Dessverre har dette ført til uvitenhet og spekulasjoner om kroppslige endringer mange kvinner går gjennom.
Det renner ikke akkurat over av informasjon
Jeg har selv knapt hatt mensen på 17 år. Tre raske graviditeter, etterfulgt av spiral, satte en effektiv stopper for det. Men selv om jeg har vært spart for mensen, er det likevel mange ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om på forhånd – ting som påvirker svært mange kvinner, men som sjelden diskuteres åpent.
Spontanabort – en underkommunisert del av manges liv
Et eksempel er hvor vanlig spontanaborter faktisk er. Etter å ha født tre barn i 2009, 2010 og 2011, opplevde jeg en spontanabort i 2013. Jeg hadde akkurat passert den “magiske” grensen på 12 uker og følte meg trygg. På vei inn til sykehuset tenkte jeg ikke at det skulle gå galt. Det ble det som kalles full utskraping. Etterpå sank jeg sammen ute på gangen, og klarte ikke å ta helt innover meg hva som hadde skjedd.
Likevel er dette en erfaring mange kvinner holder for seg selv. Ingen fortalte om disse hormonene, og om kroppen som bruker tid på å forstå at den ikke er gravid lenger. Det gjør kanskje at det føles enda mer brutalt når det skjer. For hvem kan være forberedt på en MA? Det opplevde jeg i 2014. Da skulle jeg ta en ultralyd for å bekrefte graviditeten, som viste seg å ha stoppet opp uten at kroppen hadde informert meg. Missed abortion heter det visst. Resepten er en abortpille, og hjem på sofaen. Der gjør kjemikaliene jobben, mens hormonene og følelsene raser.
Dette er ikke unike historier. Spontanabort er ganske vanlig. Likevel snakkes det lite om, noe som gjør situasjonen ekstra sårbar for dem som opplever det.
Overgangsalderen – nok en taus fase
Både spontanaborter og overgangsalderen er erfaringer som påvirker mange kvinner, men som fortsatt er omgitt av taushet. Nå, flere år senere, har jeg forsonet meg med at mensen snart ikke lenger er noe jeg trenger å bekymre meg for, men jeg står på terskelen til nok en usnakket fase: overgangsalderen.
Det er visst den der tiden hvor damer har ukontrollert svetting. Så nå leter jeg etter heite damer. Det er som når du er gravid – plutselig ser du gravide kvinner overalt. Nå har jeg fått los på praten om hva som skjer etter hvert som jeg blir eldre, for jeg merker allerede symptomene. Ordene fester seg ikke og jeg leter etter meningen. Samtidig har jeg begynt å kjenne at høyfjellssola plutselig står over hodet mitt, mens jeg er så trett at det føles som om Sahara har sandblåst øynene mine. Allikevel sliter jeg med å sove.
Men hva kan jeg gjøre?
Det renner ikke akkurat over av gode råd. Problemet er antagelig at jeg nærmer meg et ørkenlandskap. Overgangsalderen kan føles som et ensomt landskap, men jeg nekter å gå gjennom det alene. Jeg vil dele, lytte, lære – og le.
Veien videre – åpenhet og humor
Gjennom de siste månedene har jeg fått med meg mange morsomme og tankevekkende historier. Om kvinner som ikke husker lenger, og hvor de gule post it-lappene er helt avgjørende for å komme gjennom hverdagen. Om kvinner som mister troen på egne evner. Om kvinner som blir deprimerte. Men også de oppløftende historiene, om kvinner som fikk et østrogen-plaster, eller hormoner på spray, og plutselig mistet den tunge skyen som hadde tatt bolig inni hodet. Kvinner som har oppdaget at de fortsatt kan tenke klart – det var bare hormonene som prøvde å spille dem et puss.
For noen er løsningen medisinsk, for andre handler det om støtte og forståelse. Overgangsalderen er ikke bare en fysisk prosess, den påvirker også hvordan vi føler oss, hvordan vi ser på oss selv. Og det burde vi snakke mer om – ikke bare når vi står midt i det, men på forhånd, så vi kan forberede oss.
Jeg er ikke helt der ennå, men jeg vet at det nærmer seg. Viften kjøpte jeg for noen år siden på en reise i Asia, og nå har jeg begynt å google østrogen. Jeg vil være klar for den videre reisen, og på veien skal jeg gjøre det jeg kan for å opplyse andre.
For vi trenger ikke gå gjennom dette alene. Ved å snakke åpent om spontanaborter, overgangsalderen og andre kroppslige endringer, kan vi bidra til å bryte ned tabuene og gi kvinner den støtten og informasjonen de trenger.