Senterpartiet har gjort det til sin fanesak å varsle om farene ved sentralisering og snakke om «nære ting». Denne retorikken har en pris: Skolen blir redusert til en symbolsk kampsak, hvor det i realiteten er elevene som taper. Hvorfor handler ikke debatten om hva slags tilbud barna våre faktisk skal få?
Det er i dag store forskjeller i ferdighetsnivået blant elever etter ti år i grunnskolen. Samtidig varierer kostnadene per elev betydelig fra skole til skole. Dette skaper en situasjon hvor enkelte skoler drives på bekostning av andre. Vi står også overfor en alvorlig krise i læreryrket – færre ønsker å bli lærere, og for mange forlater klasserommet.
Den store elefanten i rommet – skolestruktur
Jeg tror vi ikke vil lykkes med å forbedre skolen før vi tar tak i den store elefanten i rommet: skolestrukturen. For ofte reduseres debatten til spørsmål om økonomi og bygninger, når det som virkelig burde stå i fokus er kvaliteten på utdanningen. Vi bør heve blikket og spørre oss selv: Hva skal skolen være? Hva er de kritiske funksjonene som trengs for å gi elevene det beste utgangspunktet? I stedet dreier samtalen seg for ofte om den enkelte skole.
Da er det ikke rart at folk blir fortvilet.
Jeg kommer selv fra en bygd og trives godt der jeg bor. Jeg har kort vei til det meste jeg trenger, også skolen. Dersom jeg mot formodning må til rådhuset må jeg kjøre. Der tror jeg ærlig talt knapt jeg har vært siden jeg var lokalt folkevalgt i 2017.
For meg handler ikke skole først og fremst om nærhet, men om kvalitet. Hadde jeg gått i fakkeltog for å bevare skolen her jeg bor? Jeg er usikker. Om skolen hadde blitt lagt ned, hadde jeg kanskje vært opprørt, men viktigst for meg er at barna får en god utdanning. Kanskje betyr det å ta skolebussen en dag i fremtiden – den tid, den sorg.
Jeg har begynt å savne foreldre som går i fakkeltog for å sikre at ungene får gode tilbud, uavhengig av hvor de bor. Men først og fremst skulle jeg ønske at politikerne, også sentralt, kunne løfte debatten om hva skolen skal være og hva som er kritiske funksjoner for en skole.
Mangelen på ressurser og realistiske løsninger
I dag er det en merkbar forskjell på læringsutbyttet – hele 2,5 års forskjell – mellom elever som går ut etter grunnskolen. Samtidig møter jeg jevnlig lærere og skoleledere som etterspør flere ressurser: flere lærere, karriereveier i skolen, universell utforming og tilstrekkelige læremidler. Men er det realistisk at noen regjering, uansett parti, kan sikre nok lærere og tilstrekkelige ressurser på alle skoler i hele landet uten å ta en mer helhetlig diskusjon om skolestruktur?
Dersom vi erkjenner dette, bør vi begynne å snakke om hvordan vi kan organisere skolen på en måte som gir elevene likere muligheter til å lykkes. Dessverre handler debatten ofte mest om økonomi, og ikke nok om innhold og kvalitet. Har vi virkelig råd til å redusere skoledebatten til spørsmål om bygninger og geografi, mens innholdet blir glemt?
Senterpartiets symbolpolitikk
Senterpartiet har til stadighet spilt på frykten for sentralisering, og vi ser nå igjen at Trygve Slagsvold Vedum trekker frem «sentraliseringsspøkelset». Det er ingen tvil om at vi nærmer oss valgkamp. Selv har jeg sluttet å tro på at Sp står for en ansvarlig politikk på dette området. I stedet ser vi at de bruker store midler på å reversere, mens vi egentlig burde satse på å styrke kompetansemiljøene rundt om i hele landet, som vi er så glade i.
I skolepolitikken har regjeringen nylig innført et grunnskoletillegg, som gir hver skole i kommunen 550 000 kroner. Men dersom lokalpolitikere skulle beslutte å legge ned en skole, for å bygge sterkere fagmiljøer andre steder, straffes de økonomisk for dette. Vi skylder barna våre en skolepolitikk som handler om kvalitet, ikke symbolpolitikk.
Veien videre for norsk skole
Spørsmålet vi må stille oss er enkelt: Hva skal skolen være for de neste generasjonene? Det handler ikke om store, stygge ulver som sentralisering. Det handler om virkelige liv, og om kommende generasjoner som vil måtte betale prisen hvis vi ikke gjør de riktige valgene nå. For en ting er sikkert. Kommunene får ikke mer å rutte med i årene fremover, samtidig vil presset på helsetjenestene øke.
Kvalitet og innhold må være førende for valgene vi tar.
Vi skylder barna våre mer enn bare en plass i klasserommet – vi skylder dem en utdanning som gir dem de beste forutsetningene for å lykkes i livet. Dette handler om mer enn nærhet til skolebygg; det handler om kvaliteten på undervisningen, tilgangen på ressurser, og lærere som har både kompetanse og tid til å følge opp hver enkelt elev.
Skolen er en helhet, hvor vi må sørge for at alle elever, uansett hvor de bor, får tilgang til et læringsmiljø som utfordrer, støtter og forbereder dem på et stadig mer krevende samfunn og arbeidsliv. Ved å investere i sterke fagmiljøer, tilpassede læremidler og universell utforming, legger vi grunnlaget for en skole der alle barn har mulighet til å utvikle sitt fulle potensial. Dette er vår viktigste oppgave – å gi barna en utdanning som gjør at de kan møte morgendagens utfordringer med trygghet og kompetanse.
Vi er ikke tjent med en polarisert debatt
Debatten om skolestruktur bør forene politikere på lokalt og nasjonalt nivå. Vi må slutte å krangle om geografi og bygninger, og i stedet samarbeide om å definere en skole for fremtiden. Det er lokale politikere sitt ansvar, men det er ingenting i veien for at også nasjonale politikere kan delta i denne debatten for å se hvordan vi kan lykkes.
Alternativet er å la lokalpolitikerne i stikken og la dem løse dette på egen hånd.
Jeg kan være enig med Senterpartiet i at nærhet til skole og offentlige tilbud er viktig for lokalsamfunn, men det kan ikke være det eneste som skal bety noe. Hvilket tilbud som gis og til hvem må også være en viktig faktor.
Debatten vi nettopp har lagt bak oss i Innlandet gir et dårlig grunnlag, både for å sikre gode skoletilbud over hele landet, men også rekruttere lokalpolitikere som vil jobbe for å utvikle samfunnet og skape levende lokalsamfunn. Det vil komme mange slike vanskelige debatter rundt omkring i Norge de neste årene.
For barnas og fremtidens skyld er det all grunn til å ta den med innestemme.