Jeg prøver stadig å leve i nuet og være til stede i øyeblikket. Ett av tiltakene har vært å prøve å legge mobiltelefonen lengst mulig vekk fra både lomme, pult, spisebord og sovepute. Logg på livet, sier jeg kjekt til andre.
Men det er jaggu upraktisk når jeg skal google hva jeg selv har sagt, eller kjøpe billett på toget, vippse de snille barna som har fortjent en jevn strøm av digitale penger, eller bare la tiden fly med meningsløs scrolling.
For det er ofte det som skjer.
Dersom mobilen mot formodning skulle komme for nær er det nok av ting å ta tak i. Plutselig detter det inn en melding fra skolen. «Ipad ikke ladet» registrerer jeg etter noen få klikk, før jeg fortsetter å være til stede i møtet.
Skjermen lyser igjen. Kan det være viktig?
«Hei, supert om du kan svare på arrangementet jeg sendte deg!» Vennlig hilsen Spond. Appen for mer tid sammen. Tiden for da fotballtreneren ventet og så hvem som kom på trening er definitivt forbi. Det er ikke lenger fotballagets indre justis som gjelder, det er hvem som er påmeldt og ikke, som setter standarden. Praktisk, hører jeg mange si. Men det kan da umulig bare være jeg som irriterer meg grenseløst over Spond?!
Når ble det plutselig en vanlig del av familiers hverdag å måtte svare til en app? Det finnes ikke en ting som ikke kan organiseres digitalt. Alt fra skolesamlinger, til konfirmasjon og jentetur. Det Spond ikke fikser ordnes raskt via Facebook, messenger eller gudene vet hva.
Det renner inn på mobilen. Det burde du tenkt på før du fikk barn, si!
Morskapet er ikke hva det en gang var. Når jeg kommer hjem etter en travel dag på jobb, med blodsukkeret på et lavmål, er det ikke godt for noen at jeg har fått alle disse meldingene i løpet av dagen. Ting barna har glemt å gjøre på skolen må stå skolerett for Momzilla, som er drittlei av unger som ikke klarer å passe på ting selv. Mest av alt er hun lei av at hun må fikse det. Via en app. For det kommer alltid en påminnelse. Og en til.
Hva skjedde med at ungene skal lære å fly på egen hånd? Uten tilgang til strøm og konstante oppdateringer. Jeg er usikker på om vi er klar over hvor det tar veien, der vi sitter fornøyde i forening og kan se hvor barna våre er på snapkartet. Det er så praktisk.
Hva skulle vi gjort uten muligheten til å feste en klokke rundt armen på ungene, slik at vi kan få tak i dem på vei hjem. Det hadde vært mange bekymringer det. Tenk om de går seg vill.
Samtidig med at mer og mer av livet organiseres digitalt, via en app, er det blitt mer og mer populært å flashe den gode gammeldagse telefonen, uten annen kontakt med omverdenen enn muligheten for å ringe en venn, eller sende en tekstmelding. Menn som driver selvrealisering kan du få billig av meg. Logg på livet, liksom..
Hvordan skal fotballtreningene gå rundt i dette samfunnet dersom alle gjør det?
Dersom min mann kommer hjem og skal leve uten smarttelefon i ett år kan han samtidig melde seg ut av familien. Takk for alt! Kjekt så lenge varte!
Klesvasken går greit. Men Spond, der går grensen!