Måned: november 2024

Nyttårsaften 2023 bestemte Rune og jeg oss for at vi ville gå edru inn i 2024. Med tenåringer i hus var det greit å kunne være både kjørbare og beredt den dagen. Det ble en fin inngang på det nye året, med refleksjoner og tanker for det kommende året.

For min del ble det også starten på et nytt kapittel i livet. Her kan dere se hva jeg skrev i loggen min fra dette året, den første uken i 2024. Snart 11 måneder senere er det gøy å se tilbake på alle tankene som svirret i hodet.

Memoarer fra en middelaldrende kvinnes liv uten alkohol. Nå kan alt skje. 

1. januar. Lot være å drikke alkohol på nyttårsaften. Vindfullt ute og unger som skulle på vift. Hadde nydelig kalkunmiddag, godt med julebrus og herlig eplepai og is til dessert. Avsluttet med Mrs Doubtfire på TV og melkesjokolade. Ingen av ungene som reagerte på at foreldrene ikke drakk alkohol. Ble litt skuffet. Forventet visst stående ovasjoner. 1. januar startet godt. Jonas Gahr Støre har sagt at nå blir alt bedre. Listen er lagt høyt.
2. Lett å unngå alkohol. Lett. Startet dagen med å delta i NRK Rogalands svaretime. Der sa jeg likegodt at nyttårsforsettet var et hvitt år. «Du vet, ungene har blitt så store. Må være beredt i helgene, må vite.» Har ingenting lyst på alkohol. Tenker at dette bør gå smertefritt. Kom dog på at jeg må unngå medlemsmøtene i Nav dette året. Alternativt ta med medbrakt alkoholfritt. Spent på hvor mange slike situasjoner som vil komme. Skal jeg holde forsettet? Ja. Det skal jeg. Ingvill hos NRK sa at 19. januar var dagen flest røk på nyttårsforsettene. 17 dager igjen!
3. Våknet og det første jeg tenkte på var alkohol. Neida, joda, neida. Men hva har jeg egentlig begitt meg inn på? Sprudlende bobler frister enda overraskende lite. Stålsetter meg allikevel for alt som skal komme. Tenk om jeg blir venneløs? Festsjefen Hagerup, degradert til party pooper. Heldigvis blir tankerekken avbrutt av muntlig spørretime. Ammunisjon og krig i Europa gjør lett tanker om alkohol om til i-landsproblemer. Ny sesong på Stortinget er i gang. 21 måneder til nytt stortingsvalg!
4. Våknet til et titalls tomme flasker i pendlerleiligheten. Sånn er det når en brått tar juleferie og forlater en leilighet i all hast. Det verste var nok havregrøt-gryta, som hadde stått med vann i vasken i en god måned. Luktet overraskende lite. Flaks. Var hos Færder Høyre sammen med Jan Tore på medlemsmøte, med supert oppmøte og god stemning. Fikk med hver vår Høyre-blomst, rykende fersk fra Vinmonopolet. Blir nok god i 2025!
5. God tranuar lyser mot meg på Nathionalteatret stasjon. Møller’s formoder om å la forandringen skje. Der går grensen for hvor mye forandring jeg kan klare en enslig januar. Samtidig hører jeg debatt på NRK sin morgensending hvor Aftenpostens Christina Pletten snakker om sin erfaring med tre hvite måneder. Hun kan fortelle om svært positive effekter, ja nesten en ny kropp. Mindre smerter, bedre søvn, mer energi og bedre konsentrasjon. Fremdeles frister det lite med et glass alkoholholdig drikke. Det hører med til historien at jeg jobber hardt med å fortelle meg selv at dette er den nye normalen. Jeg drikker ikke alkohol. Punktum. I alle fall det kommende året. Kunne i dag morges med glede konstatere at tre av fire vinflasker i pendlerleiligheten kunne lagres. Også Høyre-blomsten fra i går. Takk, Google. For jeg er nok enig med Pletten i at alkohol også bringer med seg mange gleder. Mat- og drikkeopplevelser, kultur og samhold. 361 dager igjen!
6. Iskaldt på Jæren. Da er det godt med gammel årgangsved i garasjen. Fikk meg en løpetur, laget kjøttkaker til middag og løste kryssord i en del timer. Perfekt lørdag. Avsluttet med sofa, Hver gang vi møtes og Pepsi Max. Eneste befatning jeg har hatt med alkohol i dag er eksponeringen av øl på Kiwi. Det var så høyt varetrykk at jeg rett og slett ble fristet til å kjøpe øl. Det er noe jeg svært sjelden gjorde i 2023. Rart hva nyttårsforsetter gjør med impulsene.
7. Søndag og første virkelige syretest. Det er sesongens første møtedag i konferanseutsatt sektor, når Høyres tradisjonsrike felleskonferanse, går av stabelen, på Sundvolden hotell. Termometeret viste 29 minusgrader på det verste, noe som er over styggkaldt for en jærbu. Neglebitt og klamme tær trengte å varme seg litt under dyna før middagen. Slapp dermed for mange fristelser under vordrinken. Hadde heller ikke lyst på alkohol. Det er rart. Havnet på bord med kommunal enhet, hvor tre av fire var på eplemost-kjøret. Fikk beskjed om å slikke på gaffelen etter takk for maten-talen. Det gjaldt visst oss med hvit måned. Ingen som så at jeg slikket. Klarte å snike meg til sengs rett før 23.00. Helt sikker på at jeg ikke kommer til å angre på det i morgen. So far, so Good!
8. Våknet tidlig. Sovnet heldigvis igjen. Følte meg litt groggy. Tenk om jeg hadde vært bakfull i tillegg? Fikk meg en dusj og følte meg overraskende fresh. På vei til frokosten traff jeg en rekke kollegaer. Undres på hvordan de føler seg i dag? Klokken piper i det jeg tenker på dette. Restitusjonstiden er forbedret! God søvn gjorde visst susen. Fruktene henger lavt inn i det nye året.  Livet leverer på første klasse. Jeg er så lykkelig utbasunerte jeg til en kollega i kaffekøen. Det er du jo alltid, repliserte han. Måtte det vare. Utrolig hva alkohol, eller mangel på alkohol, kan gjøre med et menneske. Jeg løp til og med etter å ha kommet tilbake til Jæren sent på ettermiddagen. Alltid beredt. Endelig mandag!

Senterpartiet har gjort det til sin fanesak å varsle om farene ved sentralisering og snakke om «nære ting». Denne retorikken har en pris: Skolen blir redusert til en symbolsk kampsak, hvor det i realiteten er elevene som taper. Hvorfor handler ikke debatten om hva slags tilbud barna våre faktisk skal få?

Det er i dag store forskjeller i ferdighetsnivået blant elever etter ti år i grunnskolen. Samtidig varierer kostnadene per elev betydelig fra skole til skole. Dette skaper en situasjon hvor enkelte skoler drives på bekostning av andre. Vi står også overfor en alvorlig krise i læreryrket – færre ønsker å bli lærere, og for mange forlater klasserommet.

Den store elefanten i rommet – skolestruktur

Jeg tror vi ikke vil lykkes med å forbedre skolen før vi tar tak i den store elefanten i rommet: skolestrukturen. For ofte reduseres debatten til spørsmål om økonomi og bygninger, når det som virkelig burde stå i fokus er kvaliteten på utdanningen. Vi bør heve blikket og spørre oss selv: Hva skal skolen være? Hva er de kritiske funksjonene som trengs for å gi elevene det beste utgangspunktet? I stedet dreier samtalen seg for ofte om den enkelte skole.

Da er det ikke rart at folk blir fortvilet.

Jeg kommer selv fra en bygd og trives godt der jeg bor. Jeg har kort vei til det meste jeg trenger, også skolen. Dersom jeg mot formodning må til rådhuset må jeg kjøre. Der tror jeg ærlig talt knapt jeg har vært siden jeg var lokalt folkevalgt i 2017.

For meg handler ikke skole først og fremst om nærhet, men om kvalitet. Hadde jeg gått i fakkeltog for å bevare skolen her jeg bor? Jeg er usikker. Om skolen hadde blitt lagt ned, hadde jeg kanskje vært opprørt, men viktigst for meg er at barna får en god utdanning. Kanskje betyr det å ta skolebussen en dag i fremtiden – den tid, den sorg.

Jeg har begynt å savne foreldre som går i fakkeltog for å sikre at ungene får gode tilbud, uavhengig av hvor de bor. Men først og fremst skulle jeg ønske at politikerne, også sentralt, kunne løfte debatten om hva skolen skal være og hva som er kritiske funksjoner for en skole.

Mangelen på ressurser og realistiske løsninger

I dag er det en merkbar forskjell på læringsutbyttet – hele 2,5 års forskjell – mellom elever som går ut etter grunnskolen. Samtidig møter jeg jevnlig lærere og skoleledere som etterspør flere ressurser: flere lærere, karriereveier i skolen, universell utforming og tilstrekkelige læremidler. Men er det realistisk at noen regjering, uansett parti, kan sikre nok lærere og tilstrekkelige ressurser på alle skoler i hele landet uten å ta en mer helhetlig diskusjon om skolestruktur?

Dersom vi erkjenner dette, bør vi begynne å snakke om hvordan vi kan organisere skolen på en måte som gir elevene likere muligheter til å lykkes. Dessverre handler debatten ofte mest om økonomi, og ikke nok om innhold og kvalitet. Har vi virkelig råd til å redusere skoledebatten til spørsmål om bygninger og geografi, mens innholdet blir glemt?

Senterpartiets symbolpolitikk

Senterpartiet har til stadighet spilt på frykten for sentralisering, og vi ser nå igjen at Trygve Slagsvold Vedum trekker frem «sentraliseringsspøkelset». Det er ingen tvil om at vi nærmer oss valgkamp. Selv har jeg sluttet å tro på at Sp står for en ansvarlig politikk på dette området. I stedet ser vi at de bruker store midler på å reversere, mens vi egentlig burde satse på å styrke kompetansemiljøene rundt om i hele landet, som vi er så glade i.

I skolepolitikken har regjeringen nylig innført et grunnskoletillegg, som gir hver skole i kommunen 550 000 kroner. Men dersom lokalpolitikere skulle beslutte å legge ned en skole, for å bygge sterkere fagmiljøer andre steder, straffes de økonomisk for dette. Vi skylder barna våre en skolepolitikk som handler om kvalitet, ikke symbolpolitikk.

Veien videre for norsk skole

Spørsmålet vi må stille oss er enkelt: Hva skal skolen være for de neste generasjonene? Det handler ikke om store, stygge ulver som sentralisering. Det handler om virkelige liv, og om kommende generasjoner som vil måtte betale prisen hvis vi ikke gjør de riktige valgene nå. For en ting er sikkert. Kommunene får ikke mer å rutte med i årene fremover, samtidig vil presset på helsetjenestene øke.

Kvalitet og innhold må være førende for valgene vi tar.

Vi skylder barna våre mer enn bare en plass i klasserommet – vi skylder dem en utdanning som gir dem de beste forutsetningene for å lykkes i livet. Dette handler om mer enn nærhet til skolebygg; det handler om kvaliteten på undervisningen, tilgangen på ressurser, og lærere som har både kompetanse og tid til å følge opp hver enkelt elev.

Skolen er en helhet, hvor vi må sørge for at alle elever, uansett hvor de bor, får tilgang til et læringsmiljø som utfordrer, støtter og forbereder dem på et stadig mer krevende samfunn og arbeidsliv. Ved å investere i sterke fagmiljøer, tilpassede læremidler og universell utforming, legger vi grunnlaget for en skole der alle barn har mulighet til å utvikle sitt fulle potensial. Dette er vår viktigste oppgave – å gi barna en utdanning som gjør at de kan møte morgendagens utfordringer med trygghet og kompetanse.

Vi er ikke tjent med en polarisert debatt

Debatten om skolestruktur bør forene politikere på lokalt og nasjonalt nivå. Vi må slutte å krangle om geografi og bygninger, og i stedet samarbeide om å definere en skole for fremtiden. Det er lokale politikere sitt ansvar, men det er ingenting i veien for at også nasjonale politikere kan delta i denne debatten for å se hvordan vi kan lykkes.

Alternativet er å la lokalpolitikerne i stikken og la dem løse dette på egen hånd.

Jeg kan være enig med Senterpartiet i at nærhet til skole og offentlige tilbud er viktig for lokalsamfunn, men det kan ikke være det eneste som skal bety noe. Hvilket tilbud som gis og til hvem må også være en viktig faktor.

Debatten vi nettopp har lagt bak oss i Innlandet gir et dårlig grunnlag, både for å sikre gode skoletilbud over hele landet, men også rekruttere lokalpolitikere som vil jobbe for å utvikle samfunnet og skape levende lokalsamfunn. Det vil komme mange slike vanskelige debatter rundt omkring i Norge de neste årene.

For barnas og fremtidens skyld er det all grunn til å ta den med innestemme.

Mange har sine meninger om alkohol, og nå vil jeg prøve å skrive litt om mitt forhold til alkohol, som ungdom.

Grunnene til at ungdommer benytter alkohol er nok mange, og en av dem er nok for å være en i gjengen. Det er mange ungdomsgjenger rundt omkring i Norge og, og blant dem, og ungdom generelt, består nok helgene mye av drikking og fyll. Om en ikke vil skille seg ut, er en utvei å drikke. En får hele tiden høre: «Drikker du ikke, er du ikke kul» og lignende kommentarer.

Jeg kan ikke komme og påstå at sånn som dette er det. Men ut fra egne erfaringer med alkohol på Kvernaland ser jeg jo at det er mange som drikker, og påvirker andre, spesielt kanskje de som er litt utenfor. Jeg synes ikke drikking er noe å drive med, selv om det ofte blir til at en drikker og kommer med den tynne unnskyldningen «alle andre gjør det.» En skal ha veldig stor viljestyrke for å la være å drikke når en bor i ei bygd hvor drikking er utbredt.

At voksne drikker gjør også sitt til at ungdommer blir påvirket. I årevis har unger sett at foreldre tar seg et glass en gang i blant. Da er det ikke så lett å komme på at drikking er galt. De store kampanjene folk holder på mot alkohol blant ungdom virker heller ikke helt troverdige når voksne fortsetter å drikke.

En grunn jeg også velger å ta med er ungdomsproblemer. Det er en ganske smal grunn, med det mener jeg at ungdom ikke takler problemer slik som voksne gjør. Voksne snakker med andre om det, noen drikker også, reaksjonene avhenger fra person til person. Ungdom har litt vanskelig for å snakke med andre, og i det hele tatt å finne noen å snakke med. Da går de inn i et hardt skall og velger kanskje å drikke for å komme seg bort fra problemene. Det hjelper ikke i det hele tatt, det kan bare bli verre. Når du er edru, venter ikke bare problemene på deg, men du får bakrus også.

Mange er veldig nysgjerrige på alkohol. Det er noe uutforsket, noe nytt. Det blir lett til at en prøver av nysgjerrighet.

Slik som andre rusmidler er alkohol en farlig nytelse for liten og stor. Jeg er ikke noen spesialist som kan legge ut om all slags skader. Men som en vanlig tenåring, skal jeg skrive ned skadene, jeg mener kan oppstå. En har jo bedømmelsesevnen. Når en drikker har en ikke så stor peiling på hva som er rett og galt. Det kan føre til uønskede svangerskap, vold mot medmennesker og lignende som kunne vært unngått uten alkohol.

Psykiske problemer kan også forekomme hos den som drikker. Alkoholen kan virke som en dominobrikke som faller og drar med seg mye annet. Med det mener jeg at noe trist, fælt, skummelt kan utløses. Noe som har ligget i underbevisstheten lenge og ulmet.

Innbrudd, ran og hærverk på offentlig eiendom, er også veldig vanlig, når det er alkohol med i bildet. Så vel som voldtekt. Disse problemene går jo også ut over samfunnet og dets innbyggere. Fyllekjøring kan føre til drap, alvorlige skader og det blir store regninger å betale for samfunnet.

Når skal det økende alkoholproblemet ta slutt? Ikke vet jeg. Vi får vel begynne med oss selv, ikke drikke, og være et godt eksempel. Flere voksne som drakk mindre kunne nok også gjort sitt. Alkoholfrie tilbud til ungdom både i helgene og ukedagene. Kanskje starte opp litt utpå bygdene også, slik at bygdeungdom slipper å trekke mot byene.

Vi burde kanskje endre holdninger til alkohol. Endre holdningene til å våre «snill og grei.» Med det mener jeg at ungdom kanskje må slutte å tenke så mye på hva som er tøft og teit. De bør kanskje begynne å tenke litt mer på hva som er rett og galt.

Hvor alkoholen kommer fra, er kanskje noe vi alle må spørre oss selv om. Hva gjør at det er blitt så lett tilgang til det? Svaret på det får du finne selv. Jeg skal bare komme med mine meninger om hvor alkoholen kommer fra.

Noen ungdommer er jo gamle nok til å kjøpe selv, de kjøper ofte til yngre ungdom også. Å ta litt fra foreldrenes lager er også svært vanlig, det er raskt og billig. Selv om det da ikke alltid er like sikkert. Hjemmebrent salg har også kommet inn for fullt nå. I alle fall her rundt omkring på Jæren. Noen foreldre må også ta skyld i elendigheten. Mange gir litt til ungene, bare til kos kanskje, men det bør allikevel ikke forekomme.

Etter å ha skrevet litt om mine tanker om alkohol, håper jeg at du vet litt mer. Jeg håper du hadde kjekt med å lese denne «artikkelen» om alkohol hvem du nå enn er. Tenk litt du også, før du tar deg et glass.

Og husk nå hva alkohol er. En nytelse.. en farlig nytelse.

 

(Skolestil skrevet av meg da jeg gikk i 8A på Frøyland ungdomskole. )