Jeg gikk inn i sommerferien med den tanken at jeg hadde «lang ferie», som det jo ofte også fremstilles i ulike medier. Derfor hadde jeg spart opp en del aktiviteter som jeg hadde tenkt å få unna i løpet av ferieperioden. Det være seg bedriftsbesøk i Rogaland, følge opp bloggen min, skrive innlegg om minst to av temaene som engasjerer meg, i tillegg til at jeg selvfølgelig gledet meg til hjemmetid sammen med familien.
Klok av skade ser jeg at bekymring for å ha for mye fritid kan jeg bare legge vekk.. Sommeren har flydd avgårde i en salig blanding av stekende sol, byferie i Oslo, luking i hagen, maling av garasje, yatzy-spill, bedriftsbesøk og politiske møter land og strand. Det har til tider vært krevende å være sammen som familie, på samme tid som det har vært krevende å være politiker. Alltid noe man skal prestere, alltid nye hindringer man skal forsere. Det er nesten litt sånn som barndommen har jeg funnet ut av. Som barn prøver man også å finne sin plass her i verden, og man er avhengig av støtte og hjelp rundt seg, for å kunne finne den gode retningen i livet. Krangling, mestring og varme øyeblikk går hånd i hånd.
Mestring er noe som har truffet meg flere ganger i løpet av sommermånedene. Jeg har besøkt institusjoner for de som sliter med rus, jeg har hatt sommerpraksis hos Nav og jeg har besøkt et utall bedrifter. Felles for dem alle er at de ønsker å inkludere flere i arbeidslivet, de ønsker å skape muligheter for folk i lokalmiljøet. La folk kjenne på mestring og kanskje bli en del av et fellesskap, være elev, eller kollega. Mange møter hindringer på denne veien, og mange får seg noen slag på trynet. Det kan være vanskelig å reise seg opp igjen etter disse slagene, men ofte tvingende nødvendig at man raskt setter seg opp på hesten igjen. Følelsen av mestring betyr enormt mye, for alle aldersgrupper.
Leonore ble 3 år 26. juli, og den dagen tok jeg henne med til sportsbutikken og kjøpte sykkel til henne. Hun syklet lenge rundt inne i butikken, uten helt å knekke koden. Jeg prøvde å forklare henne, og jeg dyttet for å få henne i gang. Hun var ivrig og ville ikke gi seg. Hjemme ventet kaker og selskap, før hun satte seg på sykkelen og ville viser familie og venner at hun mestret det å kunne sykle. Og jammen meg gjorde hun ikke det. Hun syklet som om hun aldri hadde syklet før, og smilte fornøyd og vinket når hun passerte publikum. Stolt og rørt var jeg, der jeg satt og kikket på henne. Det slo meg at dette var et øyeblikk av mestring, et av mange øyeblikk i livet vårt hvor vi plutselig klarer å knekke en kode. Som voksen opplever man dette, men det er kanskje ikke så ofte vi dveler ved dette.
Jeg hadde denne følelsen onsdag morgen under Arendalsuka. Jeg hadde hatt en grei start på uken med to debatter som gikk tålig bra dagen før. Det var derfor godt å kunne være i debatter om aldersgrenser i arbeidslivet og mangfoldsledelse. To viktige temaer som engasjerer og motiverer til innsats. Etter debattene besøkte jeg flere av standene og snakket med så mange flinke og engasjerte mennesker at jeg formelig svevde bortover «pollen», som området i sentrum av Arendal kalles. Jeg var virkelig i storform og tenkte at dette var livet. Politiker for life!
Fallhøyden var enorm, og debatten om kvelden gikk skikkelig dårlig. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg innså at dette temaet er så stort og omfattende, at jeg klarer ikke å gå inn i det nå. Temaet var egentlig elektroniske ID-kort som de fleste er enige om at vi trenger. På slutten av debatten ble det imidlertid satt fokus på politireformen, ressursbruk og hvor feil denne ressursbruken var i følge representanten fra Ap. Da kjente jeg det skarpe lyset i øynene, jeg hørte stillheten, og jeg innså at dette klarer jeg ikke å vri meg ut av på stående fot. «Jeg er definitivt uenig, men har dessverre ikke lest meg opp på temaet», var vel det eneste noenlunde fornuftige som kom ut av munnen min.
Slukøret gikk jeg hjemover etter debatten. Kjente tårene presse på. Det hadde vært en hektisk uke, jeg savnet familien min, jeg angret på valg av ord, jeg analyserte debatten i løpet av natten. Fikk selvfølgelig ikke sove, der jeg lå på Skoleskipet Gand.
Jeg hadde tre debatter dagen etterpå. Disse hadde jeg gruet for hele natten. Kjente at formen definitivt ikke var tilstede. Hvordan skulle det gå?
Det gikk heldigvis bra!
Det kunne egentlig bare gå en vei etter forrige fadese. Trett, inspirert, belært og utmattet satte jeg meg i bilen og satte kursen for Kverneland. Det var tre uker siden jeg hadde sett ungene. Gleden ved å komme hjem var stor. Ungene hadde vokst, de hadde mestret, og de var klare for høsten. Det samme var jeg.
Å være politiker kan være fryktelig ensomt og tomt i perioder, men heldigvis er man omringet av utrolig mange gode kollegaer og personer som gir motivasjon til å fortsette. De fleste av oss kjenner på følelsen av mestring, men vi kjenner også godt følelsen av ikke alltid å lykkes. Livet er så absolutt ikke bestandig 100 %. Noen av mine beste dager er de hvor jeg kjenner på ytterpunktene, og i etterkant kan lære av disse. Det gjør at jeg føler at jeg lever, og at til syvende og sist så er jeg bare et menneske. Med alt det bringer med seg av følelser, og oppturer og nedturer.
Nå er jeg klar for å møte høsten. Har noen gode dager sammen med familien før det virkelig braker løs. Mange viktige debatter som skal komme i tiden fremover. Jeg har definitivt ikke tenkt å slutte å engasjere meg i disse. Selv om jeg til tider viser en total mangel på kunnskap..