En gang per år går det busser fra Stortinget, opp i skauen, med et mål, skiglede. Jeg snakker om Stortingets skidag. I fjor passet det dessverre ikke for meg, så jeg var glad for at jeg endelig skulle få være med på dette. Det krevde en del planlegging, for man må tross alt ha med seg ski, men nattoget til Oslo funket fint. Hvis man ser vekk fra søvnen. Jeg følte meg mer død, enn levende, når jeg våknet tidlig tirsdag morgen, men skiene hadde jeg fått med meg.
Torsdag var den store dagen. Da pakket vi sammen skiklær og ski, og satte retning mot snøen. Alle var hoppende glade på vei inn i bussen, man var på hei med alle, og stemningen var god. Det var snakk om at vi var rundt 100 personer som skulle være med på denne dagen, hvorav 7 av oss var stortingsrepresentanter.
Jeg hadde avtale om å være med på Svaretimen hos NRK Rogaland, og testet derfor dekningen på vei opp til fjells. Så nok rimelig lite skivandt ut, der jeg gikk med Bose-headsett på fjellet. Hva gjør ikke politikere for oppmerksomhet? Vel oppe var det utdeling av startnummer og servering av Markajentenes sagnomsuste lapper. De står høyt oppe på listen over de beste jeg har smakt! Hemmeligheten var visstnok kefir, og masse smør. Det var rett og slett nydelig. Jeg måtte ha to på rappen.
14.30 koblet jeg meg opp på radionettet og reklamerte det jeg kunne for Stortingets skidag. Jeg utfordret rogalandsbenken til å stille mannsterke neste år, sammen med NRK Rogaland, som jeg anbefalte å ha livesending neste år. Både Dagbladet og TV 2 var faktisk tilstede, og jeg tror de kunne rapportere om svært god stemning.
Kl 15.00 brakte det løs med kvinnenes sprint. Vi var 11 kvinner som sto på startstreken, med mål om to runder før målpassering. Hele fem av oss var fra Høyre! Når startskuddet gikk satte jeg av gårde, og jeg merket fort at dette kom til å bli tungt. I den første bakken kjente jeg at sushien jeg hadde til lunsj ikke var tilstrekkelig, og det pep i brystet og verket i armene. Målet var bare å holde seg i bevegelse og ikke slippe noen forbi meg. Jeg så at de som lå foran holdt avstanden, innså min begrensning, og konstaterte at jeg ikke hadde god nok kondisjon til noe rykk. Det endte opp med en hederlig, men dog sur, fjerdeplass. Det betyr med andre ord at jeg må ligge i hardtrening frem mot neste år.
Vi gjennomførte deretter både stafett og herresprint, før det var Quiz og servering i fjellstua. Elggryte sto på menyen, Røde Kors serverte, og stemningen var på topp. Jeg havnet på bord med ansatte på Stortinget, som jobbet både i utredningsseksjonen og referentavdelingen. Disse jobber med å finne frem statistikk og fakta om saker vi melder inn, og skriver nesten ordrette referat fra alle stortingsmøtene. De kjenner alle lyder, ord og vendinger som kommer fra oss politikere, og noen av dem er bedre eksperter på enkelte dialekter enn andre. Jeg var visstnok ikke av dem som var vanskeligst å forstå. Det var rett og slett lærerikt og interessant å høre nærmere om deres arbeidsdag. I hverdagen møtes vi i gangene, eller i salen, men det er sjelden vi sier noe mer enn hei til hverandre. Denne kvelden bygde vi relasjoner og lagkultur. Slike stunder er viktige, og de gir motivasjon i en hektisk hverdag. Man blir rett og slett takknemlig over hverandres bidrag, og innser at vi alle er en del av et viktig lag.
De ansatte på Stortinget har virkelig imponert meg siden første dag jeg begynte der. Det er et utrolig servicenivå, og man får hjelp til det meste. Det er alltid et smil på lur, og man føler sjelden at man er til bry. De lever like uforutsigbare liv som oss politikere, og får et innblikk i norsk politikk som man burde skrevet bøker om. Denne dagen var iscenesatt av Stortinget idrettslag. All ære til dem for å arrangere slike dager. Frisk luft, hvit snø og godt selskap er balsam for sjelen. Jeg smilte fra øre til øre hele dagen, ja, jeg smiler faktisk fremdeles når jeg tenker på det.
Under premieutdelingen fikk Solfrid Lerbrekk og undertegnede vandrepokalen for beste komite. Gleden var enorm! Høyre vant vandrepokalen for beste parti tilstede, for andre år på rad, og den skal vi beholde også neste år! Jeg merket at jeg simpelthen elsker å være på pallen, og det var et særdeles godt plaster på såret etter fjerdeplassen, noe jeg antagelig ikke greide å skjule når utmerkelsene kom. Smilet gikk om mulig enda bredere.
Quizen vant mine bordkavalerer fra referentseksjonen og utredningsseksjonen, med oss på en god andreplass. Sigrun, som er rådgiver for Høyre i transportkomiteen vant for bredeste smil i løypa. Det kunne ikke vært noen andre som vant den. Ingen er blidere enn Sigrun, og det smitter. Blir rett og slett bedre stemning med slike folk. Jeg lovte alle som var på skidagen at jeg skulle invitere til ølsmaking i regi av Stortingets ølklubb i løpet av året. Norsk mat- og drikkekultur i fokus, for fortsatt kulturbygging. Gleder meg! Dager som dette kan med fordel gjentas.
Takk til alle som bidro til at skidagen ble magisk! Jeg gleder meg allerede til neste år, da skal jeg definitivt gjøre dette til en tradisjon. Anbefaler alle mine kollegaer om å melde seg på. Det kan fort bli gøy.
Hvorfor være inne, når alt håp er ute?