Det har vært heftig debatt om reglene i arbeidsmiljøloven de siste årene. Det var til og med generalstreik i 2014, da regjeringen la frem forslag om å tillatte mer midlertidig ansettelse.
Arbeiderpartiet har siden vært tydelige på at dette er en endring de vil reversere.
I debatten har vi gjentatte ganger kommet med fakta om innleie og midlertidighet. Faktum er at det er mellom 1-2 prosent innleide i norsk arbeidsliv. Et tall som har ligget stabilt over flere år. Nylig kom også Institutt for samfunnsforskning (ISF) med en ny rapport som sier at arbeidslivet i Norge lever godt med litt mykere regler: Midlertidige ansettelser har ikke økt på 25 år. På toppen av alt har andelen fast ansatte økt. Analysene deres viser også at midlertidige ansettelser i større grad fungerer som «springbrett» mot fast jobb nå enn før, særlig for yngre aldersgrupper.
Dette kommer i tillegg til at flere kvinner nå jobber heltid, arbeidslivskriminaliteten har blitt redusert, flere unge velger yrkesfag, en rekordlav arbeidsledighet før korona-krisen og ikke minst: 9 av 10 trives på jobb.
Med dog.
I løpet av mine tre år på Stortinget tror jeg neppe det har vært en eneste debatt uten at Arbeiderpartiet har snakket om Høyre-regjeringens brutalisering av arbeidslivet. Det tegnes et bilde av et arbeidsliv hvor arbeidsfolk står med luen i hånden, og kjemper mot bedriftseiere som gjør det de kan for å holde folk utenfor arbeidslivet, samtidig som de utnytter arbeidstakere grovt.
Gjennom mine mange år som butikkmedarbeider, butikksjef, lagermedarbeider, teamleder og HR-leder har jeg ikke kjent meg igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen. Det blir som det vi i arbeidslivet kaller KMM – kos med misnøye. Det kan være greit å påpeke at alt ikke er greit, men det blir farlig dersom det er det som skal definere normalen.
I alle bransjer finnes det aktører som ikke følger spillereglene.
Som HR-leder har jeg samarbeidet med en rekke ulike aktører innen rekruttering. Det var alt fra bemanningsbyråer og hodejegere til Nav-ansatte og andre som jobbet med å få folk inn i arbeid. Mange av de som ville ha lagerjobb kom inn uten formell skole, og gjerne med en CV som manglet både erfaring og oppmøte. Flere av disse fikk en sjanse, mange av dem ble værende. Mange er der faktisk fremdeles, og har gjort en karriere, i en bransje hvor det er muligheter for dem som griper sjansene. Inngangsporten deres var ofte innleie, eller midlertidig stilling. De trengte en mulighet.
Jeg kunne også skrevet langt og lenge om de dårlige erfaringene. Om bemanningsbyrå som lovet gull og grønne skoger, men som ikke leverte i det hele tatt. Aller minst til de som skulle jobbe for dem. Slike samarbeid ble raskt avsluttet. I en hektisk hverdag har man ikke råd til å handle med de som ikke følger spillereglene. Enhver seriøs bedrift vil ha dedikerte medarbeidere som leverer et godt produkt, enten de er fast ansatte, eller innleide for å ta arbeidstopper og dekke inn for fravær.
Heldigvis var flertallet av bemanningsbyråene også seriøse bedrifter. De ville levere et godt produkt til kundene, og da var de også avhengige av å tiltrekke til seg flinke medarbeidere. Gjennom de siste årene har det imidlertid vært gjentatte forsøk fra venstresiden om å forby bemanningsbransjen. Det begynte med et forslag om å forby innleie i bygg- og anleggsbransjen i Oslo. Det endte opp med betydelige innstramminger, som det nå viser seg at ikke er nok. For nå vil venstresiden ha kommunal arbeidsformidling. Bemanningsbyråene har visst ikke livets rett. Brutaliseringen av arbeidslivet fortsetter..
Faste, hele stillinger er normalen i norsk arbeidsliv. Sånn er det, og sånn skal det også være. Verken høyresiden eller venstresiden er uenige om dette. Det er virkelighetsbeskrivelsen vi ikke er enige om. Men man må erkjenne at den store brutaliseringen av arbeidslivet ikke helt har slått til, selv etter flere år med borgerlig regjering.
Mykere regler har ikke rasert arbeidslivet.