Er det utilgivelig å være menneskelig?

Det har vært flere saker om politikere som har tråkket i salaten i det siste, på begge sider. Nervene er tynnslitte nå. Jeg orker knapt bevege meg inn på sosiale medier. Jeg er så lei! Den eneste trøsten er at ungene ikke sitter like klistret til sosiale medier, nyhetsbildet og samfunnsdebatten som det jeg gjør. De slipper moralpolitiet.

Ungene er opptatt med gaming, av å kunne besøke venner og kunne gjøre det de pleier å gjøre. Det har til tider vært vanskelig å forklare dem alle reglene, og om alle forbudene og påbudene. Det har vært et krevende år. Bare det å være redd for hvor ungene beveger seg, og om de overholder reglene, har gjort oss mer på tuppa. Vi har diskutert kohorter, definisjoner og kommunegrenser. Det har ikke vært enkelt. For hvor mange kan vi egentlig være sammen nå?

Som rollemodell har man et ekstra ansvar. Jeg merker det spesielt som politiker. Og sånn skal det også være. Vi er valgt til å representere folket, og da skal vi også representere på den beste måten. Det enkle har vært å begrense det mest mulig. Men gudene skal vite at jeg nok har feilet.

Statsministeren vår har også feilet. En feil hun aldri kommer til å glemme. Det som kanskje der og da virket riktig, var ikke riktig. Man burde begrenset seg mer. Mye er annerledes i etterpåklokskapens lys. Mye skulle vært ugjort. Mye kunne vært annerledes. Men det går en grense.

Sosiale medier har flommet over av kritikk, støttemeldinger og syrlige kommentarer om politikere som har tråkket feil de siste ukene. Jeg har også kjent på oppgittheten. Tenkt at politikere burde vite bedre. Sukket høylytt over nyhetsbildet. Det er menneskelige reaksjoner. Men det går en grense.

Det toppet seg virkelig for meg da jeg leste Stavanger Aftenblads leder, hvor jeg kunne lese; «Erna, det er utilgivelig.»

Det er sterke ord. Hva betyr utilgivelig, egentlig?

Og hvilke rollemodeller er vi for barna våre, når vi bruker så sterke virkemidler gjennom språket? Mange av dem er fremtidens politikere. De skal en gang frem på det samme podiet. Rundt middagsbordet spurte jeg ungene hva de mente om ordet utilgivelig, og hva det betydde for dem. Det var sterke følelser rundt det ordet. Da jeg fortalte at det var brukt i sammenheng med at Erna hadde vært i et selskap med 14 personer, var det unison enighet rundt bordet om at ordet ikke passet. Noen av dem hadde fått med seg saken, men som den ene sa: «Jeg regner med at de overholdt meteren».

Det må være rom for å feile i samfunnet. Også for politikere, fra topp, til bunn. Stupid is what stupid does, sier Forrest Gump. Det er mange som gjør dumme ting nå. Vi balanserer på kanten av det vi orker. Vi har allerede hatt ettårsdagen for noe vi trodde skulle være en kort unntakstilstand. Vi ser enda ikke lyset i enden av tunnelen. VI er så usigelig trette.

Vi har vasket hender, holdt meteren og begrenset oss. Jeg er en av mange som nok har tråkket feil i løpet av det siste året. Glemt munnbind i brøkdelen av et sekund. Vært for tett på andre mennesker. Men jeg har ikke gjort dette med vilje og overlegg. Det har heller ikke statsministeren.

Evnen til å kunne si unnskyld er en viktig egenskap vi lærer barna våre. Det samme er evnen til å tilgi. Det er begge viktige aspekter av det å være et menneske. Vi trenger et samfunn hvor det er rom for å feile, og hvor det også finnes tilgivelse.

Jeg er politiker, men også kone, mor, søster, datter, venn og så mye mer. En viktig rollemodell på de ulike arenaene. Det er menneskelig å feile. Og dersom det er utilgivelig å være menneskelig når man er politiker, vet jeg faktisk ikke om jeg er rollen verdig. Det er heller ingen fremtid jeg vil anbefale for mine barn.