Da jeg ble med i politikken for ti år siden var det med et ønske om å skape et best mulig samfunn, for ungene mine og de kommende generasjonene.
Allerede den gang var det en bekymring i samfunnsdebatten om hvordan det skulle gå med den oppvoksende generasjonen, når gullalderen var på hell. Det ble snakket om eldrebølgen, oljekraner som sakte men sikkert skulle stenges og en stadig mer usikker fremtid.
Jeg visste ikke da hvor vanskelig det egentlig er, og hvor mange hensyn en skal ta i når og hvordan en sier ting. For enkelte saker passer det egentlig aldri å snakke om.
10 år senere er jeg mer bekymret enn noen gang. Mest av alt er jeg bekymret over alle de viktige temaene vi ikke får snakket nok om, fordi det grøfter i en polarisert debatt det alt handler om hvorvidt man er for eller imot.
Vi burde snakke mer om tjenestetilbudet i kommunene, om kompetansemiljøene og hvordan vi skal sikre forsvarlige tjenester til innbyggerne. Kommunereformen og hvem som er ansvarlig for å tegne kommunegrensene er en del av dette. Et følelsesladet tema.
Men vi burde snakke om det.
Vi burde også snakke mer om fordelene og ulempene ved å være i EU. Det handler om å ta vare på og utvikle det fredsprosjektet EU en gang var. Verden som vi kjenner den har endret seg dramatisk de siste årene.
EU blir nå viktigere og viktigere på en rekke områder, som klima, helse, beredskap, industri, handelspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. I stedet for å bruke tid på å være utenforland, må vi heller ta plass rundt bordet der politikken utformes, sa Ine Eriksen Søreide på Høyres landsmøte. Slik kan vi ivareta norske og europeiske interesser.
Det utenrikspolitiske handlingsrommet handler om alliansene, partnerskapene og samarbeidene Norge har. Jeg mener vi må slutte å dyrke utenforskapet og ha en åpen diskusjon på hva vi mister ved å ikke sitte ved bordet. Høyre har derfor bedt regjeringen sette i gang en utredning av fullt norsk EU-medlemskap, og ikke bare fortsette å se bakover.
Vi burde snakke mer om hvilke tjenester vi får, heller enn hvem som gir dem. Jeg er helt sikker på at det offentlige ikke klarer den omstillingen samfunnet nå er avhengig av, alene. Det vil bli for dyrt. Prisen er det kommende generasjoner som vil måtte betale. Det handler om deres fremtid.
Samtidig med at ungene mine er i ferd med å gå fra barneskolen til ungdomskolen får vi høre at det skiller 2,5 års læring mellom elever som går ut etter 10 års grunnskole. I revideringen av opplæringsloven åpnes det for at en rektor kan være rektor på flere skoler. Det er visst mest hensiktsmessig det. For det er så mange små skoler med korte avstander enkelte steder.
Ledelse betyr visst ikke så mye.
I avisene kan vi lese om regjeringen som kaster millionene ut for å reversere fylkessammenslåinger og kommuner som er slått sammen, til sterke protester fra lokale tillitsvalgte. Sårene etter prosessen som ble startet på 60-tallet under forrige kommunereform er enda ikke grodd. Ønsker man gjenvalg i Rogaland kan det være klokt å gå stille i dørene.
Det passer egentlig aldri å snakke om disse tingene. Det er alltid et valg like om hjørnet. Tenk å vise sitt egentlige jeg da. Det er for lett å angripe. Følelsene vekkes.
Hvor lenge skal vi vente på å trygge samfunnet for kommende generasjoner, tenker jeg i mine stille stunder. Vente til etter kommunevalget? Kanskje har sårene grodd til stortingsvalget?
Gjenvalg er kanskje viktigere.