Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når eller hvordan. Det hadde ligget i bakhodet hele tiden. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli.
Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovet for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet, sammen med gamle OL-pins fra Lillehammer og minnene fra korpstiden.
Mens bøkene støvet ned, beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. De ble til fjerne minner. Av og til kunne hun kjenne dem igjen, som når solen varmet ansiktet og hun tenkte tilbake.
Hun ble sentimental av det som en gang var. Samtidig holdt hun stø kurs fremover. Det var alltid noe som skulle gjøres, mål som skulle nås. Drømmen ble skjøvet til side til fordel for det praktiske. Det ene tok det andre. Først var det behov for et hus. Det skulle skapes en familie. Så måtte hun ta ansvar for alt hun hadde skapt.
Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.
Etter hvert fikk hun et annet syn på livet. Bak alle rollene var de bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive. De voksne hadde også vært som henne en gang. Med drømmer og planer. Hun undret seg over hva de andre bar med seg der de hastet forbi.
Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun fryktet det som lå foran henne, og det hun ville etterlate seg. Hun lurte på hva som ventet ved endestasjonen, og om noe ville fortsette.
Mest av alt ville hun leve. Hun var redd for å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Noe som burde vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.
Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet slik hun gjorde som barn, da somrene føltes uendelige og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.
Hun lyttet til lydene i huset. Så ble det stille. I det fjerne hørte hun barna leke. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som ventet. Utenfor lovet solen varmere årstider.
Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt livet før pandemien, selv om det knapt hadde gått ett år. Hun hadde fått de voksnes tidsrammer nå.
Hun undret seg over hvordan barna opplevde verden. De som hadde hele livet foran seg. Hun var bekymret for hvilke veier de ville velge, og hvordan de ville klare seg. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd, men valgene måtte tas alene.
Hun hadde ennå ikke valgt sin egen retning. Samtidig var hun midtveis i livet. Drømmen om å bli forfatter levde fortsatt. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer.
Men først var det flere rom som skulle males, klær som måtte vaskes, og en middag som ennå ikke var begynt på.
Timene løp. Hun løp etter og forsøkte å fange øyeblikket.