Lørdag dro jeg med meg to fullpakkede kofferter ut av huset. Turen hjemmefra var emosjonell, og det ble noen tårer idet jeg gikk ut dørene, selv om jeg prøvde å holde masken. Vel fremme på Sola flyplass begynte Leonore på to år å gråte. Jeg så at ansiktet hennes vrengte seg og innså sekundet for sent at hun hadde tenkt å kaste opp. Dermed forlot jeg en gråtende 2-åring, full av spy, sammen med pappaen, som også snart skulle begynne å kjenne på pendlertilværelsen. Jeg var imidlertid helt trygg på at dette kom han til å takle helt fint. Min mann kan.
Vel fremme i Oslo bar det rett til Stortinget for å hente nøklene til leiligheten. Derfra bar det av gårde i taxi gjennom Karl Johan, direkte til Vulkan. Taxisjåføren hadde bodd i Rogaland tidligere, og jobbet som språklærer i de fleste kommunene, deriblant Klepp, som er nabokommunen min. Han angret ikke på at han hadde flyttet og var svært fornøyd med å bo i storbyen. «Velkommen til Oslo» sa han til meg, og det begynte å gå opp for meg hva som var i ferd med å skje. Forventningene var stigende.
Jeg brukte i underkant av fem minutter på taxituren, men det skulle vise seg å være hakket verre å finne leiligheten. Jeg gikk opp og ned og frem og tilbake i vel 20 minutter, før jeg endelig fant den magiske porten hvor både nøkkelkortet virket og det var en 6. etasje som et alternativ i heisen. Ali Baba, lukk deg opp! Himmelriket på jord! Svett og sliten kastet jeg koffertene inn i gangen, slang fra meg jakken og spratt ut fra leiligheten.
Jeg var klar for å bli kjent med nabolaget og traff verdens beste slektninger like over gata, ved mathallen i Oslo. De er hakket mer lommekjente enn meg, og vi havnet på «Delikatessen», en super tapasrestaurant like i nærheten. Der hadde vi cava og rikelig med mat. Stemningen var på topp. For en velkomst til ny by. Tårene og klumpen i halsen var borte. Jeg var sammen med familie, og kunne ikke fått en bedre velkomst til ny by.
Oppdatering, første dag på jobb, mandag 2. oktober
Er på kontoret til Tina Bru, på Stortinget! Sånn har det altså blitt. Etter en hektisk valgkamp er plutselig en ny hverdag her. Jeg gleder meg, grugleder meg om jeg skal være helt ærlig, men dette er svære greier! Har akkurat gjennomført første gruppemøte, sammen med mine nye kolleger for de fire neste årene. Deretter bar det til første møte i stortingssalen. Snap chat moments på en snor. Jeg sitret i fingrene etter å sende live oppdateringer til slekt og venner. Det kriblet ekstra i fingrene etter å ta en selfie når jeg oppdaget at Liv Signe Navarsete satt bak meg, men det får vente.
I dag morges traff Tina bekjente i gangen. Jeg nikket høflig, og oppdaget plutselig at det var selveste Erna Solberg som gikk ved siden av oss. Hun spurte meg hvordan første dag var, og jeg svarte, en smule andektig, at jeg var godt ivaretatt av stifinneren min, Tina. Hun sørget for at jeg fant veien tilbake til Stortinget, og at jeg fikk meg adgangskort og mat. Takk, Tina! Jeg fikk også en ekstra sightseeing innen kollektivtilbudet, da det viser seg at også drevne stortingsrepresentanter kan ta feil av busser og trikker inni mellom. Heldigvis, de er folk de og.
Senere i dag skal jeg i samtale om komitéønskene mine. Ønskelisten er å komme innenfor utdanning, næring, eller arbeid og sosial. Jeg er imidlertid åpen for å havne i andre komiteer, og kjenner ikke på et absolutt når det gjelder dette temaet. Jeg kan gjerne havne i Energi og miljø, og er egentlig opptatt av at jobben skal utføres samme hvilken retning det vil ta.
De neste ukene vil handle om læring og det å strukturere en ny hverdag. Jeg skal prøve å prioritere trening i løpet av dagene, da jeg vet at det kan gi viktig energi og overskudd i en hektisk hverdag. Det vil komme jevnlige statusoppdateringer over livet som stortingsrepresentant her, slik at dere kan få en følelse av hvordan livet egentlig er, på innsiden.
Mandag kveld ble avsluttet med mottakelse for alle de nye stortingsrepresentantene, hjemme i statsministerboligen. For en pangstart! Jeg hilste på mange kjekke folk og hadde en strålende aften. Den var såpass kjekk at jeg glemte helt å ta bilder. Det ble kun en speil-selfie på toalettet. Jeg hilste på Siv Jensen dog. Holdt faktisk nesten på å tenke at vi var gamle kjente og gi henne en klem. Sånn har dagene blitt.
Gleder meg til å dele fortsettelsen, sammen med dere!