I dag var jeg med å skrive et stykke historie. Jeg var med på å godkjenne en ny regjeringsplattform, for en utvidet borgerlig regjering. En ganske så uvanlig søndag, i Moss, og en stor opplevelse for en fersk stortingspolitiker. Dette kommer jeg nok til å fortelle om til mine barnebarn.
Dagen begynte brått, med tre runder styrketrening på stuegulvet i pendlerleiligheten, før jeg tok taxi ned til sentrum og satte meg på en buss. Turen gikk til Moss, hvor vi skulle presenteres for arbeidet som var lagt ned i regjeringsforhandlingene. Håpet var at vi i løpet av dagen skulle få en ny regjering.
Ved ankomst Moss måtte alle levere fra seg mobiltelefoner, PC`er, smartklokker og alt annet som kunne brukes for å kommunisere med omverdenen. Det gikk i underkant av 30 sekunder før jeg kjente savnet. Det skulle gå over fire timer før jeg så telefonen igjen. Det var interessant å sitte på et møterom, sammen med mange andre i samme situasjon. Det er i slike stunder man merker hvor avhengige man er av å være påkoblet. Man skal sjekke en mail, ta et bilde, eller bare bla i nyhetsbildet. I stedet ble det biting av negler, skribling på papir og intens klikking av kulepenner. Vi har blitt et urolig folkeslag når telefonen mangler, men nok om det.
Erna presenterte den nye regjeringsplattformen og meldte raskt om at det nok var saker som ville skuffe enkelte, men også saker som ville glede. Det er et resultat av forhandlinger, man gir noe og man tar noe. Vi fikk deretter utdelt et 84-siders dokument, anledning til å skumlese det, før vi skulle diskutere. Jeg begynte å bla og tenkte at det var mye godt å lese. Rundt meg hørte jeg begeistrede utbrudd og entusiastisk hvisking. Her var det mange gode saker en kunne stille seg bak. Det var noen få tunge sukk innimellom, men de var i mindretall.
Førte kommentar når vi begynte gjennomgangen var: «Her er det gjort et godt stykke arbeid, det ser veldig bra ut». Denne kommentaren var dekkende for de fleste kommentarer som kom i løpet av de neste timene. Gjengen som har forhandlet har gjort en god jobb. De har laget et dokument vi kan stå sammen om. En kvinne i forsamlingen var ikke begeistret for tredelingen av permisjonen, og var glad for at hun var ferdig med den tiden. Jeg, derimot, er glad for at vi får den tredelingen, og mener det er viktig for fremtidig arbeidsliv og likestilling. Enkelte fikk en gledeståre i øyekroken av vedtaket om å avvikle pelsdyrnæringen, jeg var ikke like begeistret. Nettopp dette kjennetegner oss i Høyre. Vi er et parti som består av både liberale og konservative, og vi står dermed for en god strekk i laget. Det er en del kameler som må svelges, ikke alle må svelge de samme. Dette er et resultat av forhandlinger, og det faktum at en kan få en blågrønn regjering. Klart det koster, for alle parter.
Vi diskuterte lenge hva som var den videre retningen, og den praktiske betydningen av dette. Vi visste allikevel at det var «take it or leave it». Det satt to andre partier på andre steder og diskuterte samme plattform, forhandlingene rundt den var avsluttet. Nå skulle vi si ja eller nei til et nytt regjeringssamarbeid.
Siste taler ut sa «Jo mer en leser jo mer begeistret blir man, her er mye god politikk.», før parlamentarisk leder klubbet gjennom et enstemmig vedtak til entusiastisk klapping.
Det var et høytidelig og flott øyeblikk. For det er ingen tvil om at det de siste ukene har blitt utført et enestående arbeid på Jeløya, og et historisk dokument er i dag blitt presentert og godkjent. Det er en bragd at Erna har klart å samle tre partier, sammen i en borgerlig regjering. Da får det heller være at det er noen seire, men også noen tap, også internt i Høyre.
Helheten er allikevel svaret på de utfordringene Norge står ovenfor, og vi går med styrket motivasjon til det videre arbeidet.
I dag er vi alle grønne og blå.