Verdien av arbeid

Verdien av arbeid var tema for årskonferansen til NHO. Et viktig tema, som rommer mye.

Erna Solberg oppsummerte det bra når hun i sin innledning sa «arbeid er velferd». Velferd for den enkelte, velferd for fellesskapet. Bærekraftig velferd for fremtiden. Da er det viktig at regjeringen nå tar til orde for at en skal invitere til en inkluderingsdugnad, hvor det offentlige skal ta mer ansvar, men det trengs mer. Derfor var det viktig at flere på konferansen snakket om inkludering og mangfold, og gevinsten dette har for kulturen i bedriften og ikke minst verdiskapingen. Bonusen er at flere får jobb. Verdien av arbeid.

Petter Stordalen har lenge jobbet målrettet med inkludering, og har fått se hva dette faktisk kan gi. Han innledet med å si at noen arbeidsgivere tror de gjør folk en tjeneste når de tar dem inn på arbeidsmarkedstiltak eller praksisplasser, for så å avlive dette som en myte. Det er jeg som er den heldige, konstaterte Stordalen entusiastisk, og han har helt rett. Han er heldig som er omgitt av så mange flinke folk. Både de som kommer inn via ulike arbeidsmarkedstiltak, men også de som fungerer som faddere for disse. De gjør en viktig jobb i den praktiske hverdagen, og er en viktig del av suksesshistorien.

Nettopp dette samspillet, mellom eksisterende ansatte og de som inkluderes inn, er viktig. Bedrifter som får til dette arbeidet preges av engasjerte ledere og ansatte, med et positivt syn på inkludering. De vet at det koster å investere tid og de vet antagelig også at det noen ganger koster for mye. Allikevel har de sett verdien av arbeid, og hva den kan gjøre for enkeltmennesker. Det er motivasjon nok til å fortsette denne jobben. Det jobber mange personer rundt omkring på våre arbeidsplasser, som har fått en ny sjanse i livet, og grepet denne. De blir til verdifulle medarbeidere og kollegaer, og bidrar ofte svært positivt til arbeidsmiljøet. De har fått en ny sjanse, og grepet denne med begge hender. De er rundt oss i hverdagslivet, men vi vet ikke alltid om reisen de har hatt.

Gjennom en lang yrkeskarriere innen rekruttering og inkludering har jeg selv sett mange eksempler på dette. Personer som har sonet en dom, hatt utfordringer med rus, eller ikke funnet veien ut av gutterommet. Alle har fått en ny sjanse, mange har grepet denne.

NHO sitt prosjekt, «Ringer i vannet», er et godt eksempel på arbeidet som gjøres på dette området. På konferansen fikk vi se en video av Michaelsen, som hadde fått jobb som budbilsjåfør, etter 8 år som arbeidsledig. Han var en trofast medarbeider, pålitelig og sosial. «Michaelsen kan faktisk, selv om han har hatt mange utfordringer», sa han, før han satte seg i bilen på vei mot nytt oppdrag. Det har han virkelig bevist. Jeg vet at det finnes flere som ham.

I 2018 håper jeg at vi kan få flere bedrifter med på en inkluderingsdugnad. Verdien av arbeid er velferd, en velferd flest mulig bør få ta del i.

 

Var alt bedre før?

Dette hører man ganske ofte, spesielt fra den eldre garde. De lukker øynene, tenker tilbake, og sukker over den yngre generasjonen sin mangel av tid. Det klages støtt og stadig av min mormor, om at jeg er et sjeldent besøk. Hun er 86 år, og bor fremdeles hjemme i egen bolig. Det er en sannhet med modifikasjoner at jeg aldri kommer på besøk, for jeg er innom flere ganger i uken. Perspektivene våre er ulike. Forskjellen er at jeg er i full jobb, midt i småbarnsfasen, mens hun er hjemmeværende og pensjonist på det 24. året.

På besøk hos verdens beste nabo
På besøk hos verdens beste nabo

Etter hvert som alderen har ført meg videre i livet, har jeg forundret meg over hvor relativt alder er. 40-åringer av i dag er nærmest som 20-åringer å regne, 60-åringer kun “midtveis” i livet. Jeg husker godt når jeg var 16 år, det var det tidspunktet jeg definerte meg selv som voksen, og de som var over 40 var gamle. I ettertid kan jeg se at dette ikke var tilfelle, og at jeg hadde mange erfaringer å gjøre meg, før jeg kunne definere meg som voksen.

Jeg husker videre at mine oldeforeldre den gangen var veldig gamle. Alle bodde på gamlehjem, hadde faste besøkstider, og aktiviteter å fylle dagene med. De var ikke stort eldre enn det det mine barns oldeforeldre er i dag. Det er rart, fordi mine barns oldeforeldre bor hjemme, og de klarer seg veldig godt selv. De har enda ikke behov for hjelp i hverdagen, utover den bistanden familiemedlemmer bidrar med.

Mine barn er født inn i en digital verden, hvor mor og far har telefon som en naturlig forlengelse av både hender og ører.  For deres oldemor oppleves den nyeste telefonen som litt fremmed, og tidvis umulig å bruke. Endringene i dag skjer raskt, og aldri har generasjonene opplevd så mange tekniske nyvinninger, på så kort tid. Telefoni- og musikkbransjen har endret seg i rekordfart, det som er populært i dag, er ofte utdatert i morgen.

For å møte utfordringene trenger vi kloke hoder. Det er mulig at vi må tenke om velferdsmodellen. Er ensomhet en utfordring i dag, som følge av at flere eldre bor hjemme? Tidligere fylte gamlehjemmene en viktig funksjon i form av sosial kontakt. I dag er en lavere andel på sykehjem, ingen er på “gamlehjem”. Dette gjør at flere er isolerte, i en verden som snurrer stadig raskere. Ipad, PC og TV kan være greit tidsfordriv, men det kan ikke erstatte menneskelig kontakt, og vårt behov for tilhørighet.

Var vi mer tilstede i tidligere generasjoner? I en verden hvor den virtuelle virkeligheten kun var en illusjon. Jeg tror mange av oss er nostalgikere, fordi vi tenker tilbake på en tid hvor forutsetningene plasserte oss sammen. Vi spilte Ludo på hytta, eller så Derrick på TV. Ikke fordi vi alltid hadde lyst, men fordi det var alternativene.

Vi var sammen om det vi gjorde, og vi diskuterte de samme nyhetene i lunsjpausen på jobben. I dag ser pappa fotball, mens ungene fanger Pokemon og mamma skriver på neste blogginnlegg. Vi er mindre tilstede i hverandres virkelighet, og skal alltid være påkoblet. Sjekke mail, sjekke antall likes på Facebook og sjekke siste nytt.

Ta telefonen, fremtiden ringer!

Kanskje var alt bedre før, eller var det det?