I dag hadde jeg siste offisielle dag på Stortinget i denne perioden, før neste periode starter i neste uke.
Jeg skulle egentlig vært hjemme i Rogaland på et møte og hadde det som kalles utbytting. Det vil si at man ikke trenger å være tilstede i møtet på grunn av en enighet mellom alle partiene på Stortinget om at en viss andel alltid kan være fritatt fra å møte på grunn av annen virksomhet. Dette er noe av grunnen til at salen alltid ser så tom ut.
På grunn av ekstra oppgaver i Oslo måtte jeg avlyse møtet i Rogaland, men jeg benyttet meg allikevel av utbyttingen. Det resulterte i at jeg ikke fikk signert protokollen, noe jeg ser at mange av mine kollegaer fikk delt behørlig på sosiale medier. Signaturen blir stående for evigheten. Så når spørsmålet kommer om hvor var jeg når protokollen ble signert kan jeg svare, jeg tok selfie med rådgiveren i trappa utenfor salen.
Nok et eksempel på at det stadig er noe å lære i stortingslivet. Videre hadde vi møte med Virke i dag. Der fungerte jeg som teknisk ansvarlig for første gang i mitt liv. Jeg klarte både å koble meg til fremvisningssystemet og få inn en presentasjon via minnepinne. Bør kanskje vurdere å skifte navn på sosiale medier. N00binnen er ikke lenger noobie. Ikke alltid, og det finnes håp ser det ut som.
På grunn av høstferie var det fullt av folk på flytoget og flyplassen. Årets mest spennende pressekonferanse gikk mens jeg satt på flytoget. Jeg løp opp mot sikkerhetskontrollen for å komme meg gjennom og kjøpe headsett. Ble stoppet for rutinekontroll, befølt, sjekket ut og kunne løpe videre. Sto og ventet på veske og jakke som aldri kom gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg ryddet tomme kurver og fikk skryt fra en mann som sa at jeg virkelig tok mammarollen. «Her rydder du godt og står ikke rolig i det hele tatt.» Jeg fortsatte frenetisk ryddingen en stund til, men begynte å bli utålmodig. Fant plutselig ut at jeg sto på feil side! Det var det rene kaos på den andre siden, hvor mine fire kurver laget kø i systemet. Typisk meg, dessverre. Retningssans, hva er det?
Vel inne på flyplassen løp jeg mot avdelingen for tekniske hjelpemidler. Bestillingen var klar: jeg trenger headsett for å høre noe nå! Men jeg trenger også et med mikrofon, som kan brukes til å spille dataspill. Pragmatisk som jeg er benyttet jeg anledningen til å kjøpe headsett til eldstemann, og kombinerte det med et sterkt behov for å høre Hareide på ørene.
Du trenger et headsett for gaming sa den unge butikkmedarbeideren. Men da kommer du til å se helt tulling ut, sa hans kvinnelige kollega med et smil. Det gjør ingenting parerte jeg, jeg bryr meg ikke om sånt. Lang historie kort, jeg fikk headsett. Jeg fikk høre stemmen til Knut Arild. Jeg logget inn akkurat i det han snakket om sitt forhold til Senterpartiet.
Det var et varmt og nært forhold forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Geir Pollestad som også sto med headsett, dog en mindre utgave enn min.
Senere begynte Hareide å snakke om FrP. Det var betydelig kjøligere forsto jeg, akkurat i det jeg passerte Roy Steffensen.
På fullt fly havnet jeg på sete B. Min sidemann var tett som en potte, hadde enda større headsett enn meg og så på tegneserier på iPaden. Han fniste frenetisk, mens jeg var redd for at nesen ville eksplodere i en kaskade av snørr og gørr. Pust med munnen, eller var det pust med magen?!
Nå skal jeg hjem til familien. For man er faktisk ganske så familiekjær, også i Høyre.
Spenningen på Stortinget fortsetter