Politikken har levd i et vakuum de siste ukene. Alt har handlet om personer. Det skulle ha handlet om parti og partipolitikk. Virkelige løsninger for virkelige mennesker. Det er det lenge siden det har gjort.
Mitt første år på Stortinget har vært et spesielt år på mange måter. Jeg har ikledd meg en stor frakk, som til tider har kjentes alt for stor, men det har også vært en frakk jeg til tider har likt svært godt. Utfordringen gjennom året har vært at alt for mye har handlet om personer. Politikken har havnet i bakgrunnen. Vi har brukt tid på små saker, når vi egentlig burde løftet blikket.
Vi krangler enda med venstresiden om hvorvidt adgangen til midlertidige ansettelser har vært et gode eller ikke. Når Jonas Gahr Støre ble utfordret på Virkekonferansen i går, på hva som var den verste endringen regjeringen hadde gjort i arbeidslivspolitikken, svarte han nettopp midlertidighet. Det er slett ikke så verst, for midlertidigheten har ikke økt de siste årene.
Vi har brukt lang tid på å gjeninnføre pensjonsslippen på papir, etter en massiv Facebook-aksjon og tilhørende møteaktivitet på Stortinget. Alt dette koster penger og tid. Vi krangler om små ting. Vi risikerer å gå fremtiden i møte, uforberedt på det som skal komme. Om pensjonsslippen skal komme på papir, eller digitalt, blir min minste utfordring når den tid kommer. Enda mindre vil det bety for mine barn.
Vi bruker også alt for mye tid på å diskutere hvem som er varme i dette samfunnet, og vi bruker enkeltpersoner for å fremme vårt syn i denne diskusjonen. Det burde handle om partipolitikk, verdier og hvilken politikk vi vil ha for samfunnet vårt. Det samfunnet, mine og dine barn skal vokse opp i.
Jeg ble med i politikken når guttene mine var 1 og 2 år, og nummer tre var på vei. Vi var den gang bekymret for fremtiden til guttene våre, en bekymring jeg ennå har. Men jeg registrerer at vi stadig gjør grep for å bedre dette. Det er innført krav til tidlig innsats, vi har satset på skolen, vi har satset på lærerne og vi har satset på tilstedeværelse. Dette gir resultater. Videre satses det nå massivt på kompetanse, både i skolen og i tiden etter. Det er en kjensgjerning at vi må jobbe lenger enn våre foreldre, da trenger vi også stadig å oppdatere oss for å være beredt, i møte med fremtidens arbeidsliv.
Jeg har denne uken vært på YS-konferansen og Virkekonferansen. Teknologi, digitalisering og endring var sentrale momenter, men begge dagene var preget av fremtidsoptimisme. Grunnen til dette er den essensielle faktoren, menneskene. Teknologien vil gi oss nye muligheter, den vil kunne gi frihet og fjerne rutineoppgaver. Tenk bare på hvor enkelt vi i dag tar et tog, en buss, eller en taxi. Tidligere var det både sjekkhefte, kontanter og billettluker som skulle håndtere dette. De færreste savner dette, selv om jeg gjerne skulle opplevd å skrive noen sjekker før de forsvant. Det så alltid så spennende ut.
Torbjørn Røe Isaksen sa på Virkekonferansen at det handlet om mennesker og teknologi, og relasjonen mellom disse. Dette limet er kompetanse. Gjennom økt kompetanse øker vi produktiviteten. Samtidig skal det skapes 1 million nye jobber innen 2060, og 2 av 3 skal være innen privat sektor. Dette skal vi gjøre uten å koke kloden. En formidabel oppgave. Men den må gjøres nå. Bård Vegar Solhjell i WWF sa det så enkelt: klima og miljø skjer nå! Men vi kommer til å klare det bra. For det handler om mennesker, og de valgene som gjøres nå, for fremtiden.
Mye har skjedd i Norge siden jeg ble født. Norge har blitt et rikt land. Men velferdsstaten blir stadig tyngre å bære. Det krever reformer. Det krever inkludering. Det krever økonomisk bærekraft, for å sikre den sosiale bærekraften.
Omstilling er et nøkkelord.
Det er en kjensgjerning at det er en forskjell mellom offentlig og privat sektor når det kommer til omstilling og tempo. I Norge har vi levd godt av tre store aktører innen privat sektor, nemlig olje, sjømat og kompetanse innen den maritime sektoren. Vi har sett ut over Norges grenser og skapt verdier for landet. Offentlig sektor er en fjerde aktør, som vil kunne ha mye å bidra med for fremtiden.
Vi vet at vi vil trenge flere hender og flere kloke hoder. Vi antar at vi antagelig vil bli mer krevende kunder enn vi er i dag. Da må vi søke innovasjon og forbedring i alle tjenester. Jeg bryr meg lite om jeg bruker offentlig eller privat barnehage, men jeg tror barnehagen jeg velger blir bedre av at det finnes begge deler. På samme måte tror jeg på bedre velferd for de syke, de eldre og de som trenger hjelp, dersom vi har et mangfoldig tjenestetilbud. Velferdsinnovatører er en vesentlig del av vår løsning for fremtiden. Vi trenger dem med på laget. Vi må se utover, og vi må se fremover. Vi må sørge for at folk kan klare seg selv gjennom livsløpet, og at vi gir dem hjelp i de perioder av livet hvor de trenger ekstra støtte.
For å skape dette samfunnet må vi løfte de store diskusjonene. Arbeid er friskliv. Det er et moment vi må ta med inn i en diskusjon om IA-avtalen og sykelønnsordningen. Jeg sier ikke dette for at jeg vil være et kaldt menneske. Jeg sier det fordi jeg vil at alle skal kunne delta i et fellesskap. Kunne mestre og være en del av et lag. Jeg sier det fordi det ikke er bærekraftig for samfunnet at så mange står utenfor. Det er heller ikke godt for den enkelte.
Vi må slutte å krangle om hvem som er gode og hvem som er onde. For vi vil alle det beste for samfunnet, men vi er ikke alltid enige om virkemidlene. Vi må slutte å karikere hverandre og sette hverandre i bås.
Vi må rett og slett slutte å snakke om politikere, og heller snakke om politikk.
Vi må snakke om saker, og ikke retorikk.
Hvis ikke vet jeg ikke hvor lenge jeg orker å engasjere meg i rikspolitikken.