God aften, deres majestetiske høyhet!

Eller var det deres kongelige høyelighet det skulle være? Det er mye som skal være på plass når H.M Kongens hoffsjef ifølge befaling har den ære å innby til middag på det kongelige slott. Først og fremst må man huske å svare på innbydelsen, men heldigvis kommer det en hyggelig purring via mail dersom man glemmer det.

Jeg var i de tider mest opptatt av at jeg måtte finne meg en ledsager, som kunne geleide meg forbi de kongelige, og sørge for at jeg husket de rette tiltaleformene, og førte meg som folk. Det korrekte skal være «God aften, deres majestet», når man hilser på kongeparet. Dersom man hilser på kronprinsparet skal man si «God kveld, deres kongelige høyhet», og dersom det er prinsesse Märtha Louise eller prinsesse Astrid, sier man «God kveld, prinsesse ……». Her gjelder det å holde tunga beint i munnen. I fjor gikk det helt i surr. Da endte jeg opp med å takke dronningen for invitasjonen, etter et kjapt god kveld. Dette året hadde jeg lagt meg i selen og øvd hjemme med ungene. God aften, deres majestetiske høyhet! Rett skal være rett, og det kommer ofte fra barns munn.

Jeg startet som sagt planleggingen av slottsmiddagen allerede 26. september. Da sendte jeg følgende tekstmelding til landbruksminister Bård Hoksrud: «God aften! Jærens landbrukspolitiske talsperson søker landbruksminister for slottsmiddag. Hva tror du om det?». Jeg fikk raskt positivt svar, så da var den i boks! Faktisk så enkelt. Send melding. Få svar. Det var det skjemmevettet mitt som forsvant i fjor..

Neste bekymring var kjole, og etter å ha prøvd flere fant jeg ut at det beste alternativet var den gamle 70-tallskjolen til min mor. Kjøpt i en ukjent butikk i London for nesten et halvt århundre siden. Gjenbruk er jo så populært nå. Jeg er ikke noe god på å style meg opp til festligheter, så der kom «Adam og Eva» meg i møte. De fikk frie hender, men et stramt budsjett. Klok av skade etter fjoråret, hvor jeg satt i timevis og ble fikset, lykkelig uvitende om prisen å betale.

Rimelig fornøyd snappet jeg bilde av meg selv til mine venner på sosiale medier, og fikk følgende svar: Cruella de Ville! Ikke den mest straighte looken altså. Det får gå som det går.

Høyre sin gruppe samlet seg tradisjonen tro for å ha det som kalles en vordrink. Rundt 18.30 ankom vi slottsplassen. Der var NRK på plass, og som vanlig i disse tider var det kun Krf som var i kameralinsen. Aleksander og jeg tok selfie på sidelinjen, godt opplyst av NRK sin kameramann like ved. Hva gjør man ikke for å forevige slike øyeblikk? Vi måtte benytte muligheten, for på slottet er det totalt fotoforbud.

Inne på slottet er det nesten som å entre en annen tidsalder. Bortsett fra at vakter og ansatte er over alt, og man skal sjekke både legitimasjon og få anvisning til bordplassering. Jeg traff på Bård Hoksrud, og håpet på et bilde av oss i hallen, det var flere som tok bilder, men det var visst ikke lov. Seansen ble raskt stoppet av en ansatt som minnet om forbudet. Slik kunne det ha gått, at Jæren sin landbrukspolitiske talsperson ikke fikk bilde med selveste landbruksministeren. Etikette og regler er til for å følges.

Men heldigvis skjedde ikke det. Tidlig lørdag morgen kom Håkon Mosvold Larsen meg i møte. Jeg hadde sett et bilde på Instagram som han hadde tatt på slottet, og jeg sendte dermed melding og spurte om han mot formodning skulle ha et bilde av landbruksministeren og meg. Lørdag morgen tikket det inn i mailboksen. Prosjektet mitt var reddet. Landbruksministeren og landbrukspolitisk talsperson, foreviget på papiret for evigheten. Nå gleder jeg meg til å ta med landbruksministeren til Jæren og matfylket Rogaland. Kan love minst like god mat som på slottet og selskapet er selvsagt upåklagelig.

Å møte kongefamilien gikk betydelig bedre dette året. Jeg klarte ordrett å hilse fint, tror jammen meg at jeg kneiste lett for kongen også. Det er noe storslagent over at en firebarnsmamma fra Jæren får håndhilse på kongen, og attpåtil sitte ved kongens bord. Jeg satt helt på hjørnet av hovedbordet, noe som gjorde at jeg nesten kunne kjenne parfymelukten når de kongelige gikk forbi. Undres om jeg kommet til å huske dette når jeg blir voksen? Det var øyeblikk under denne kvelden at jeg tenkte med meg selv, opplever jeg virkelig dette? Detaljene var klarere dette året, fargene sterkere og opplevelsen tydeligere. Det hjelper å ha et års erfaring på baken, og det hjelper å kjenne mange av gjestene man omgås. Man slapper mer av i kjente kretser. Sånn har det blitt.

Alltid noen som sniker seg til et bilde på slottet. Da kan man låne 😉

Bordene var nydelig dekket med hvite duker og stivede servietter. Vaser i ulike størrelser fra Hadeland glassverk fylte bordet, kun ispedd kandelabre i ulike størrelser. På vårt bord sto kandelabre med en liten kongekrone i midten. Visstnok en gave fra Stortinget, kunne man lese på dem. Et rom fylt med festkledde personer, lysekroner, levende lys, kammermusikk på galleriet og en konge og stortingspresident som holder taler satte definitivt stemningen. Det er faktisk sjelden gode taler på slottsmiddagen. Det er en anledning til å sende noen stikk, samtidig som det er en anledning til å løfte frem det vi setter pris på. Dette gjorde at Metoo ble nevnt, til øredøvende stillhet i salen. Vi husker enda så alt for godt rystelsene. Det endret vår verdensbilde.

Og vi nikket gjenkjennende når stortingspresidenten snakket om våre folkelige konger, som benyttet seg av kollektivtilbudet og fremdeles var ute blant folk. Vi lo høyt når stortingspresidenten pekte på de få skandalene som løp ut fra slottet. Den biten tar de folkevalgte seg av må vite. Det var varme og humorisitiske taler, som pekte på fellesskap og samhørighet, men også inneholdt grad av alvor. Til gullbryllupet fikk kongeparet en benk fra Stortinget. Den skal stå på slottsplassen. «Kanskje vil dere se dronningen og meg sitte der en ettermiddag, og holde øye med dere der nede på Stortinget», sa kongen. En viktig og god påminnelse om forholdet som er mellom Stortinget og slottet. Vi ser mot hverandre og passer på hverandre.

Lekker fireretters meny!

Maten og serveringen var upåklagelig. Glassene var, i følge min bordmann, en gave til Kong Haakon i sin tid, men det er ubekreftede rykter. Sølvbestikket var hentet frem, og det var lagt opp til fire retter, som alle ble servert rimelig nøyaktig på samme tid. Kongen spiser ganske fort, så en av utfordringene for de som sitter lengst unna er å klare å nyte måltidet i tide. For når kongen er ferdig med desserten, da er bordsettingen avsluttet, og man forlater spisesalen. Heldigvis er jeg en av dem som spiser fort, litt fordeler skal man ha. For desserten var nydelig! Lun epledessert, lekkert dandert, med smaker som av en annen verden. Jeg lukket øynene og nøt øyeblikket. Herfra til evigheten.

Etter middagen ble vi vist ut til speilsalen hvor det var servering av kaffe, te, longdrinks og mineralvann. Der ble jeg stående med en av representantene fra høyesterett og snakke om politikk og snikksnakk. Jeg måtte fortelle om den gangen farmor lærte meg at det lengste ordet i Norge, det var høyesterettsjustitiarius. Lærdom man enda husker, selv 30 år senere.

Tusen takk for bilder, @h_mosvold og @ntb_scanpix!

Stortingsmiddagen har lange tradisjoner og går helt tilbake til Kong Haakon sin tid, men har røtter helt tilbake til unionstiden. I tidligere tider var det nok dans på slottet, men det har de ikke lenger. Kanskje er det en tradisjon man skulle innføre igjen. Det kunne tilført en helt ny dimensjon til opplevelsen. Høyre-folk elsker å danse kan det virke som. Jeg er ikke helt der, så for meg er opplevelsen av en slottsmiddag enestående. Jeg trenger ingen dansekort å fylle. Jeg fikk en landbruksminister ved min side. En av guttene spurte meg i uken om hvem jeg skulle gå på slottet med. Da fortalte jeg ham at jeg skulle gå med en mann, som jeg skulle holde i armen på vei inn. «Det skal du ikke», fikk jeg kontant beskjed om. «Du er gift med pappa». Jeg fortalte at det var vanlig at man gikk arm i arm med noen på vei inn, og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne holde ham i hånden, ikke noe annet.

Det gikk ikke helt som lovet, men jeg er fremdeles gift med pappa. Selv om det kan se ut som om jeg har et godt øye til kavaleren ved min side. Jeg må innrømme at jeg har en forkjærlighet for landbruksministre. Man kan tross alt ikke være fra Jæren og ikke ha et godt øye til landbruket.

Takk for en strålende aften, deres kongelige høyelighet!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *