Det har vært en forunderlig uke, etter at jeg fremmet forslag om å diskutere legenes rolle i sykemeldingsarbeidet. I løpet av et par artikler i Dagens Næringsliv, er jeg for mange som opererer i kommentarfeltene, blitt til en kunnskapsløs person, med manglende kontakt med arbeidslivet. Det har vært fascinerende å se hvor raskt folk begynner å angripe meg som person, kun med bakgrunn i det som er sagt. Jeg kan ikke huske når jeg sist gjorde det samme. Det har nok hendt, at jeg har kommet med en usaklig kommentar til noen, men det er som regel fulgt av at jeg kjenner på en dårlig samvittighet. For det er ikke greit å ta personen, når det er ballen som er i spill. Jeg har svært sjelden et behov for å gjøre dette, og burde vel strengt tatt aldri ha det. Her burde mange gå i seg selv. Hver dag. Minutt for minutt. Alt som skrives på sosiale medier er offentlig.
Men jeg angrer på ingen måte på at jeg kom med forslaget mitt. For jeg vet at det er mange som ønsker å ha denne debatten. Og heldigvis kommer det også gode ord på veien. Man må stå i det.
Jeg har lenge tenkt tanken, og luftet denne med bedrifter og arbeidstakere gjennom året, både i politiske sammenhenger og rundt middagsbordet. Meningene har vært delte, men mange har ment at det er en spennende debatt, men at den ikke har noen enkle løsninger. Det er en debatt som vekker følelser hos de fleste. Både på godt og vondt. For vi kjenner alle noen som sluntrer unna fra jobben, samtidig som vi også kjenner de som presser seg for hardt. Og vi kjenner alle til leger som sykemelder for kjapt, samtidig som vi kjenner til dårlige ledere, som driver dårlig oppfølging av sine medarbeidere. Vi tenker med skrekk på at begge disse kategoriene skal drive sykeoppfølging. Men er de representative for arbeidslivet vårt? Skal debatten vår stoppe opp, fordi det finnes aktører som ikke følger spillereglene? Jeg mener at vi må ta diskusjonen.
Men den handler ikke om at arbeidsgiver skal bli din gynekolog, eller at arbeidstakere skal stå med hatten i hånden og være prisgitt arbeidsgiver ved sykdom. Det handler om at arbeid og aktivitet er helsefremmende. I dag står for mange i fare for å sykemeldes ut av arbeidslivet. Det bekymrer meg. Derfor mener jeg at vi må se på de ulike rollene i sykefraværsarbeidet.
Legen skal fortsatt stille diagnose og behandle, og diagnose skal fortsatt være en privatsak. Men selve fraværet, og hvordan dette eventuelt skal håndteres, mener jeg er en sak mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Den samtalen foregår best på arbeidsplassen. Det er også der en jobber med arbeidsmiljøet, som er et av de mest helsefremmende tiltak en bedrift kan investere i.
Leder før lege.
Gjennom mange års erfaring i arbeidslivet har jeg sett at leger ofte er til hinder for godt nærværsarbeid. Det handler om deres kunnskap om arbeidsplassen til den enkelte, og det handler om deres kapasitet og tid. Ofte får man som arbeidsgiver ikke dialog med lege før ved et eventuelt dialogmøte. Man kan skrive en tilbakemelding til lege på sykemeldingen, men ofte får ikke legen sett på denne. Resultatet er at en mister verdifull tid, hvor mange kunne vært i arbeid, og antagelig fått en bedre helse. Man trenger ikke nødvendigvis være sykemeldt når man har en brukket en fot, men det er ikke legen som er best skikket til å vurdere dette. Denne dialogen hører hjemme på arbeidsplassen. Legen kan rådgi og komme med en anbefaling om aktivitet og arbeid, og også peke på hvordan man eventuelt kan tilrettelegge. Men arbeidsplassen er stedet hvor man eventuelt kan få til disse tilretteleggingene. Da trenger man en god dialog på arbeidsplassen. De som er gode på sykefraværsoppfølging i dag, gjør allerede mye av dette.
Mange har kritisert forslaget mitt, og konkludert med at legen er den som skal sykemelde. Ferdig snakket.
Mitt spørsmål er fremdeles, hvorfor skal legen sykemelde? Man kan trenge gips og behandling hos lege når man har brukket beinet, men man trenger ikke nødvendigvis en sykemelding. Mange kan da komme på jobb med det som er friskt, så lenge de kan få transport til jobben.
Det er faktisk også mulig å være borte fra jobben, også i dag, uten en sykemelding. Allikevel er det mange som går til lege for å få sykemelding. De forklarer dette ofte med at det legitimerer fraværet, når en lege har satt sin signatur på det. Jeg mener at i de aller fleste tilfeller er dette helt unødvendig. Man skal gå til lege når man trenger behandling, men ikke nødvendigvis for å legitimere fraværet sitt.
Hvorfor trenger man sykemelding egentlig?