Endelig i gang med et nytt år på Stortinget. Juleferien gikk rimelig fort, det skal sies. Heldigvis begynte jeg forholdsvis lett med å holde innlegg for listekandidater til kommunevalget i Klepp kommune. Lagbygging er gøy!
Jeg fikk snakke om min erfaring med lokalpolitikken. Det er rart å tenke tilbake på hvor redd jeg var, før jeg ble lokalpolitiker. Jeg fryktet å stå på stand, jeg hatet dørbank, og jeg syntes det var vanskelig å ta standpunkt til alle sakene jeg skulle mene noe om. Syv år etter har jeg ikke den samme bekymringen. For nå vet jeg at politikere ikke vet alt, kan alt, eller skal mene noe om alt. Det er kun på sosiale medier at man møter slike forventninger.
Man kan bli skremt av å være på sosiale medier. Virkelig skremt.
2018 var et år for jakt på enkeltpersoner. Listen over personer som har vært debattert i aviser og sosiale medier er lang, faktisk så lang at Hadia Tajik glemte å nevne et knippe, i sin erindring om det politiske året i Aftenposten. Jeg skal ærlig innrømme at man fortrenger litt underveis. Det må man for å overleve. Det kan bli for mye person og for lite sak i den offentlige debatten.
I fjor på denne tiden veltet MeToo over oss. På samme tid var det regjeringsforhandlinger på Jeløya. Spennende tider. Nå er det igjen spennende tider på Gran, i Hadeland, hvor jeg var i bryllup hos min bror og svigerinne i 2010. Lite visste jeg om hva som ventet av spenning i årene som skulle komme, og at politikk skulle bli en retning i livet mitt. Jeg må si at det er et eventyr å få være med på denne reisen. Selv om den til tider tar mye av energien og overskuddet.
Hele julen har jeg ligget til lading. Til og med telefonen har fått fred lenger enn vanlig. Det har vært herlig, og nødvendig. Takk og pris for møtefrie perioder, AKA, stortingsferie.
I helgen var jeg på idrettsgallen i Stavanger. På date med Rune. Det oversteg alle forventningene var tilbakemeldingen fra min kjære. Og det var virkelig et fint døgn, i kjærligheten, idrettens og frivillighetens navn. To av prisvinnerne, både Marit Bjørgen og Birgit Skarstein, har jeg vært så heldig å være på lag med flere ganger på Skarverennet, i regi av ASKO. To andre prisvinnere er fra Sandnes, mitt andre hjemsted. I mine barneår løp jeg utallige runder rundt Gisketjernet, før håndballtreningen. De siste årene har Ingebrigtsen-brødrene løpt rundt dette lille tjernet, og løpt seg rett inn i hjertene til det norske folk. Foreldrene likeså. Det var fantastisk å kunne hylle disse i DNB-arena. Man føler et lite eierskap, og man kan ikke gjøre annet enn å bøye seg i støvet.
Nå er jeg kommet i gang og er klar for et nytt år i folkets tjeneste. Det blir flere møter rundt i hele landet i 2019, og ikke minst valgkamp! Min kalender styrer jeg selv. Jeg ser på sosiale medier at dette misbrukes av late politikere som misbruker offentlige midler. Politikere er visst ikke som folk flest dersom man skal tro sosiale medier. Politikere er noe herk!
Debatten på sosiale medier er til tider hard. Jeg er derfor imponert av, og takknemlig ovenfor, alle de flinke og engasjerte folkene som er klare for valgkamp dette året. Å møte disse engasjerte menneskene gir meg tro på fremtiden, og heldigvis finnes det mange av dem i samfunnet. Du finner dem i idretten, politikken og frivilligheten. De er som folk flest. De er som deg og meg. Ja, det er faktisk folk. Så la oss behandle hverandre som nettopp det i 2019.
Folkeskikk går aldri av moten!