Fredag morgen leverte jeg 3-åringen i barnehagen og sa «vet du hvilken dag det er i dag?» «Ja, det er fredag», svarte hun, «jeg elsker fredager!».
Ja, hvem elsker ikke fredager? Når mandagen kommer sier vi til hverandre «snart fredag!». Vi motiverer oss gjennom uken for å komme oss til fredagen. Det betyr for mange fri. Det betyr tid med familien. Det betyr friminutt fra det daglige arbeidet.
Etter at jeg hadde levert i barnehagen dro jeg for å møte Linda Øye, som driver sosialt entreprenørskap innen helse- og arbeidsfeltet. Hun sier selv at hun jobber med å normalisere galskap. Bedriften hennes «Fra offer til kriger» har som ambisjon å skape en vei inn til samfunnet.
Linda ble tvangsinnlagt når hun var 20 år. Fra å være i starten av livet, med fremtiden for seg, gikk hun til et møte med psykiatrien. «Jeg har like lang skoleerfaring som jeg har erfaring med å være innlagt», sa hun. «Heldigvis har jeg bare 9 års skolegang!» Linda ble dømt nedenom og hjem av både helsevesen og Nav. Hun fikk beskjed om at hun aldri ville bli arbeidsfør. Nå har hun sagt fra seg uføretrygden og jobber for å skape arbeidsplasser for flere og inkludere folk! De som ansettes skal ha brukserfaring, men de får ikke jobb dersom de ikke også har overført dette til erfaringskompetanse.
Møtet på fredag ble et flott møte i inkluderingsdugnadens ånd. Linda åpnet øynene mine enda mer for hvilke holdninger vi har. «Jeg er først og fremst Linda, men jeg har en diagnose som manisk depressiv. Jeg er ikke diagnosen», sa Linda. «Fra offer til kriger» handler om at en ikke skal identifisere seg selv som et offer. Man skal bli sjef i eget liv. Da må tankemønster endres, både hos den enkelte, og hos samfunnet. I tillegg trenger vi et samfunn hvor den enkelte får en fot innenfor.
Arbeid er viktig. Det er viktig for velferdssamfunnet, men først og fremst er det viktig for den enkelte. Verdien av arbeid er deltakelse i et fellesskap. Det er å kunne forsørge seg selv. Det er å kjenne gleden over ferier, og kanskje også kjenne litt på bøygen over å starte opp igjen etter ferien. Til jul kjøpte jeg pyjamasbukse til meg selv og pakket inn. Jeg gikk i denne pyjamasbuksen nesten hele juleferien. Det var ærlig talt litt tungt dagen før jeg skulle starte opp igjen. Men det gikk heldigvis fort over. Det er en forskjell på hva en velger å gjøre i slike øyeblikk. Dersom en har dårlige erfaringer er det lettere å utsette denne starten. Eller å bli værende i senga.
Heldigvis klarer de fleste denne overgangen ganske bra, men vi kjenner alle igjen følelsen. Vi snakker bare så sjelden om det. Det gjør at jeg frykter at vi produserer A- og B-lag i samfunnet. De som eksempelvis er psykisk syke, som Linda, og de som tilsynelatende er helt friske, slik som meg. Vi er egentlig ganske like.
Linda sier hun drives av begeistring. Jeg tror jeg drives av engasjement. Begge deler er to sider av samme sak. Linda har hatt mange samtaler med folk som har falt utenfor, i løpet av sitt virke. Nylig snakket hun med en 19-åring som ikke gjorde noen ting. Tidligere hadde han drevet med skating, nå gjorde han ikke det heller. Skating hadde han drevet med på fritiden. Nå hadde han ikke fritid.
Det var tankevekkende for meg å høre denne historien.
For man må faktisk ha en jobb, eller skole, å gå til for å ha fritid. Arbeid er det viktigste vi kan hjelpe den enkelte til, sa Linda. «Vi trenger hverdager for å ha helg». På sitt sykeste hadde hun melk i kaffen i helgene for å skille hverdag fra helg. Hun bruker sin brukererfaring i møte med andre.
Jeg heier på sosiale entreprenører som Linda. Hun ser den enkelte og åpner øynene våre. «Vi er jo egentlig ganske like», sa jeg til Linda. «Det er ikke alltid jeg heller har lyst til å møte mennesker og gå på møter». «Nei, men vi trenger også vi og dem», svarte Linda. «Vi må ha noen å identifisere oss med». Vi er alle en del av en gruppe, og plasseres gjerne i flere av disse. Selv ble jeg plassert i båsen blondine, med beskjed om at det var en av de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. Linda har helt rett, jeg har definitivt merket hva hårfarge kan bety i møte med mennesker, men det er et helt eget blogginnlegg!
Det gir håp for fremtiden å treffe mennesker som Linda. Hun får oss til å reflektere. Jeg tror på at hun kan hjelpe folk tilbake til samfunnet. Det gir motivasjon for videre arbeid.
På samme måte som min datter, så elsker jeg fredager. I dag er jeg klar for en ny uke, men jeg gleder meg til fredag! Det er verdien av arbeid.