Hva skjedde egentlig?

Jeg får stadig spørsmål om hva som brakte meg inn i politikken, og svarer som regel at det skyldes tilfeldigheter og flaks. For det handler egentlig bare om at jeg har takket ja til de anledninger som har bydd seg, og at jeg har ønsket å lære mer. Selv om jeg til tider kaldsvetter over valgene mine, har jeg god erfaring med å kle meg i litt for store frakker. Det går som regel godt, og dersom det ikke gjør det, ligger det mye læring i fallene.

Min politiske karriere begynte ved at den åpne barnehagen i hjembygda mi skulle legges ned. Det var i 2010. Jeg var på den tiden flittig gjest med de to eldste guttene på 0 og 1 år. Jeg har flere ganger sagt at den åpne barnehagen var avgjørende for min psykiske helse. Som nybakt mor har man mange spørsmål og kvaler, og det er godt å ha et miljø hvor man kan lufte disse bekymringene, men ikke minst, se at man ikke er unormal. Man er bare en del av en hektisk, men kjekk, småbarnstilværelse. Enda i dag, snart 10 år etter, erfarer jeg at jeg ikke er alene i verden. Det krangles tidvis i de fleste hjem, og det er sjelden man er helt ajour med klesvasken. Det er heller ikke i haugen med vask man finner lykken. Den ligger i de små øyeblikkene.

Noen av mødrene i barnehagen ba meg om å skrive et brev til kommunen, siden jeg var så skrivekyndig. Man blir tydeligvis det av å jobbe på kontor. Videre ble det spørsmål om jeg ville være med på gruppemøtene i kommunen, og snakke med lokalpolitikerne. Jeg gjorde gjerne det, men visste egentlig svært lite om hva et gruppemøte var. Jeg kan skamfullt erkjenne at frem til 2010 så var mitt politiske engasjement svært begrenset. Jeg hadde ingen anelse om hva et formannskap var, og syntes det var mer spennende å snakke om motivasjonsteorier, omdømmebygging og rekruttering. Det var det hverdagen min på ASKO handlet om, i tillegg til å balansere familielivet så godt det lot seg gjøre.

Dette engasjementet gjorde at jeg fikk en telefon fra Frp, de ville ha meg på listen. Etter en «grundig» prosess havnet jeg på Høyre sin liste til kommunevalget i 2011. Prosessen var en samtale med Høyres ordførerkandidat, som også var min gamle butikksjef på Rimi, og en test om partitilhørighet på TV2, eller kanskje det var NRK. Uansett, den stemte med preferansene jeg hadde hatt ved tidligere valg, så valget var enkelt. Høyre i mitt hjerte. En politikerspire var sådd.

Valgkamp var spennende og nytt. Jeg møtte mange engasjerte folk, og det var da jeg innså at politikk handler om selve livet. Hvem kan unngå å engasjere seg i dette? Skoleveier, skoletilbud, eldreomsorg, inkludering, temaene er mange. Det handler om fremtiden.

Jeg har aldri angret på at jeg havnet i politikken, snarere tvert imot.

I 2011 havnet jeg både i formannskapet og kommunestyret. Det ble en bratt læringskurve, men fy søren så kjekt det var! Jeg ble kjent med en kommune og en administrasjon som sto på for å gi innbyggerne best mulige tjenester. Tonen mellom politikerne var god, og vi jobbet alle mot samme mål. Sakte men sikkert ble jeg mer og mer engasjert av det jeg holdt på med, samtidig som ungene fortsatte å komme.

En søndag i januar 2012, knapt et halvt år inn i min politiske karriere, satt jeg på trappen hjemme med barn nummer tre på armen. Han var knapt en måned gammel, og jeg satt og ammet han, mens jeg så rundt meg og konstaterte at trappen burde vaskes. Nesen min kunne også konstatere at minst en av storebrødrene trengte et bleieskift, muligens to. Jeg husker at jeg tenkte, hvordan skal jeg overleve dette? Løsningen var å slippe løs noen barseltårer, og gyve løs på oppgavene. Det var ikke lenger bare de huslige gjøremålene som ventet, nå var det også sakspapirer. Fast tradisjon med gruppemøter på mandagene, slik hadde hverdagene blitt.

I 2016 ble mitt politiske engasjement for alvor vekket. Da sto kommunesammenslåing på agendaen, og jeg kjempet iherdig for Jæren kommune. I løpet av prosessen ble jeg utrolig engasjert i arbeidet, og jobbet mye i kulissene med arrangementer og sosiale medier. På den tiden var jeg fortsatt livredd journalister, og debatter turte jeg i hvert fall ikke å delta i. Jeg var nå en engasjert firebarnsmor, men hadde mer enn nok med å fremføre mitt budskap fra talerstolen i Time kommune og min daglige jobb på ASKO.

Jeg tror det var mitt engasjement i denne saken som gjorde at jeg ble innstilt som stortingskandidat. Det var litt av en jobb å bli anerkjent som Jærens kandidat i resten av Rogaland Høyre. Mange ville nok heller ha ordføreren i Time kommune, som hadde vært i politikken siden lenge før jeg ble født. Det var en tøff prosess å måtte selge seg selv inn. Jeg måtte overtale aktører for de ulike fylkeslagene, og deretter eksponere meg via medier og sosiale medier. Heldigvis hadde jeg mange gode aktører som framsnakket meg og jobbet min sak. De som kjente meg var ikke i tvil om at dette kunne gå, selv var jeg ikke like sikker. Det gikk unna i et forrykende tempo.

Rett før nominasjonsmøtet fikk jeg telefon om at jeg var innstilt som Rogaland Høyres 4. kandidat. Sikker plass! Den følelsen. Etter den tid har det vært mange berg og dalbaneturer, hvor angst, glede, søvnløse netter og gode samtaler har preget tilværelsen. To fantastiske år på Stortinget er snart lagt bak meg. De har vært preget av gode historier og praktisk politikk for en bedre hverdag. Mye går den rette veien i samfunnet. Men, gjennom mine to år på Stortinget har jeg også kjent på en økende politikerforakt. Reiseregninger står nå i sentrum for diskusjonene, tidligere har Metoo rystet oss. Jeg skal ærlig innrømme at innimellom så frister det å gå tilbake til privat sektor. Der er jeg ikke politikeren Margret Hagerup, der er jeg bare Margret Hagerup.

Allikevel så gir politikken meg mersmak og kampvilje. Politikerlivet og småbarnslivet går overraskende godt å kombinere. Det hjelper selvsagt å ha en god mann som alltid heier på deg, og passer barna sammen med deg.

Jeg gleder meg nå over alle de flotte kandidatene som stiller til lokalvalget til høsten. Jeg har møtt mange av dem rundt omkring i landet, det er så mange spennende historier, så mange tilfeldigheter, så mange veier inn. Jeg kjenner igjen den bunnløse frykten mange av dem føler på, samtidig som jeg husker igjen spenningen. Åtte år etter at jeg for første gang kjente på disse følelsene kan jeg bare konstatere, det har vært et eventyr. Frykten har i de aller fleste tilfeller vært grunnløs, og jeg har erkjent en viktig lærdom; ingen sitter på hele vettet. Den enkelte stemme bringer med seg nye perspektiver, og vi må bruke stemmen vår. Det er lyden av demokratiet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.