Sommeren har vært fin. Den har vært en salig blanding av gode stunder, krangling, brettspill, bading og is. Jeg har fått ryddet i barnas klesskap, ommøblert og flyttet på senger og prøvd å holde ugresset i hagen i sjakk. Mens jeg har syslet med alle disse aktivitetene har jeg også fått god anledning til å tenke over livet. Politikerlivet spesielt, og ikke minst meningen med det.
For hvilke politikere er det egentlig vi vil ha?
Den møtefrie perioden på Stortinget ble tidlig i sommer problematisert av Gunnar Stavrum, for å være for lang. Han mente videre at politikere burde kunne ha «vanlige» arbeidsdager, slik som folk flest. Jeg har prøvd begge deler, og må ærlig innrømme at jeg ikke klarer å avgjøre hva som er mest jobb. Den største utfordringen med å pendle til Oslo er å reise fra familien. Derfor er det godt med møtefrie dager, hvor jeg kan starte med å levere i barnehagen, og fortsette arbeidsdagen ute i lokale bedrifter eller hjemme ved kjøkkenbordet. Familielivet er viktig. Kontakten med lokalt fylke likeså.
Jeg ble overrasket når jeg skulle levere jenta på 4 år i barnehagen i går. Tårene presset plutselig på. Hverdagen var i gang igjen. Det innebærer for meg pendling til Oslo. Livets overganger gjør oss oppmerksomme på at tiden går.
Jeg er nå halvveis i min første periode på Stortinget. Det har vært to fantastiske år, men også tankevekkende år. Jeg er skremt av debatten vi har, både på og utenfor Stortinget. Jeg er skremt av ytterpunktene, for det finnes ingen nyanser lenger, det er enten eller. Enten er du for bompenger, eller så er du imot. Enten har du flyskam, eller så har du det ikke. Svarene dine på dette definerer deg som person. For to år siden var jeg Margret Hagerup og jobbet som personalsjef på ASKO. Nå er jeg politikeren Margret Hagerup. Det er en enorm forskjell på disse to personene, i oppfatning, men jeg er usikker på om den er stor i væremåte.
Det er noen ganger fristende å gå tilbake til rollen min i ASKO. Der er det ingen som stiller meg til veggs for dårlig debatteknikk, eller ber meg ryke og reise via Facebook og mail. Det er heller ingen journalister som bryr seg om reiseregningene mine, eller bakgrunnen min.
Endrer vi ikke debattklimaet tror jeg det for mange vil være lettere, bedre og mer foretrukket å være ute i arbeidslivet, mens det beste nok hadde vært at vi hadde flere vekslinger. Jeg studerte mens jeg jobbet på ASKO, og dro god nytte av erfaringene i arbeidslivet inn i studiene. Nå drar jeg god nytte av erfaringene i arbeidslivet, på Stortinget. En gang skal jeg dra med meg denne erfaringen tilbake til arbeidslivet. Vi trenger et mangfold, også i politikken.
Jeg er helt overbevist om at politikken trenger flere folk som har erfaring fra næringslivet. Derfor er jeg bekymret for om vi i fremtiden klarer å rekruttere bredt inn i politikken, eller om vi skremmer bort folk, gjennom skittkasting, personifisering og store forventninger.
Vi går nå inn i en kommunevalgkamp, hvor mange nye tillitsvalgte har meldt seg inn i partiene og stiller til valg. De har alle et ønske om å jobbe for en bedre kommune og et bedre samfunn gjennom sakene de brenner for. Måtte kommunevalgkampen preges av de gode debattene, hvor vi viser tydelige forskjeller og skillelinjer, og ikke spiller på frykt, skremsler og latterliggjøring.
Det skaper et bedre samfunn.