Vindmøller, sitkagran, kjernekraft og nominasjon

Det er høysesong for årsmøter og politikk med stor P. Det betyr at nye roller skal fordeles og verv skal bekles. Det er ett eller annet som har skjedd med stemningen. Man merker plutselig at det er mye som står på spill. Jeg har vært litt motløs de siste ukene. Det er rett og slett litt ubehagelig. De som har jobbet på Stortinget i mange år har opplevd dette mange ganger tidligere. Det er en del av det normale kretsløpet. For meg er det helt ukjent.

Jeg seilte inn som et ubeskrevet blad ved forrige stortingsvalg. Ante ikke hva jeg gikk til, hadde lite å tape. Nå vet jeg hva jeg eventuelt må forlate. Enten det er kollegaer som avgjør det, eller det til slutt er velgerne som feller dommen.

Heldigvis vet ingen hva fremtiden bringer. Og det som skjer nå er en del av politikkens vesen. Man kan velge å stå i det og delta, eller trekke seg unna og tenke at dette ikke passer for meg. Man har hele tiden valgets kvaler.

Noe av det kjekkeste i politikken er å diskutere hvilken fremtid vi ønsker oss. Noe av det skumleste er å grue seg for om en har alle svarene når man blir utfordret. Noe av det verste man kan gjøre er å melde seg ut. Da gir man opp. Og man trenger ikke å ha alle svarene, men vi må kunne diskutere alternativene.

Vi er nå midt i en spennende programprosess, hvor vi skal peke ut retningen for de neste seks årene. Hvilke utfordringer er det vi skal løse? Fra mitt ståsted er omstilling noe av det viktigste vi skal drive på med. Men endring er også noe av det vanskeligste vi kan hanskes med. Det er så lett å mobilisere motstand mot endring. Skal vi virkelig endre oss nå igjen?

Warren Bennis oppsummerte endring og endringstakten veldig godt allerede i 1965: «Egentlig har det skjedd like mye de siste 50 årene som det som har hendt i menneskets tidlige historie. Hurtighetene i endringene kan oppsummeres i et faktum: Det har vært ca 800 generasjoner av 62 år i de 50 000 siste år. Av disse 800 generasjonene er det bare en eller i beste fall to som har levd med blodoverføringer, air condition, kollektiv transport, TV, medisinske tjenester som reelt sett har forbedret den menneskelige livssituasjonen og formelle utdanningssystemer som gjelder flere enn en elite.»

55 år etter snakker vi om digitalisering og automatisering, mens koden koker. Klimatilpasningen må skje nå. Endring skjer hele tiden. Vi må takle begge deler. De beste årene har vi lagt bak oss. Vi lever stadig lenger. Det blir en stadig tyngre byrde å bære for de kommende generasjonene. Jeg er optimist av natur, og tenker at både ungene mine og jeg kommer til å klare oss. Men det fordrer at vi gjør kloke grep i tide. Den tiden er nå. Vi leter etter de store problemstillingene vi skal løfte i den videre debatten. For meg handler det i det store om klima og bærekraft, og i det små om tidsklemma, og bekymring for fremtiden til mine barn gjennom flere år i barnehage og skole.

Nå er tiden inne for å snakke sammen med innestemme. Vi må være rausere med hverandre. Verden kan ikke sees i svart/hvitt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg i de store spørsmålene. Det er en jungel av informasjon. Lite er statisk. Vindmøller, sitkagran og kjernekraft er bare noe av det som engasjerer. Jeg har ingen sterke meninger om noen av disse, men jeg mener de alle er verdt å diskutere.

For å gjøre dette fordrer det at man deltar i politikken. Både på godt og på vondt. Det er heldigvis kun valg hvert fjerde år. Og fremtiden den kommer. Enn så lenge investerer jeg i vår fremtid ved å være aktiv i Høyre.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.