Det går mot lysere tider ute. Samtidig som Norge er inne i en svært alvorlig situasjon. Det hele føles litt absurd. Det er vanskelig å fatte for egen del. Enda vanskeligere er det å forklare barna hva som skjer. Man har ingen referansepunkter å feste det på.
Barnehagene og skolene er plutselig stengt, og de som kan, har blitt beordret til å ha hjemmekontor. Vi har alltid møtefri på fredager, så det passet fint at jeg kunne ta første økt hjemme i dag. På vei hjem fra Oslo tenkte jeg på alt det jeg skulle få lese i løpet av tiden som kom. Jeg ville få vesentlig bedre tid, nå som alle besøk og møter er satt på vent.
Først i går kveld gikk det opp for meg at det antagelig ikke kom til å bli sånn. Ungene ser for seg at dette blir en ferie. Kanskje ikke så rart, når det popper opp med skibilder på nettet, og fjolls drar til fjells. Vi er mange som ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss enda. Men jeg klarer ikke å klone meg selv, fant jeg ut i går kveld, så hjemmekontor blir nok mer som et gjemmekontor. Først og fremst blir min oppgave i tiden fremover å aktivisere barna, og sørge for at de kommer seg gjennom dette på en god måte. Og at vi kommer oss gjennom dette uten å gå hverandre fullstendig på nervene. Oppgaven er krevende.
Det eneste jeg var sikker på når jeg la meg var at morgendagen måtte inneholde struktur. Jeg innkalte dermed til morgenmøte, umiddelbart etter frokost. Leonore, på snart 5 år, fikk høytidelig overbrakt rollen som dagens hjelper, og dermed var både frokosten og fruktpausen i boks. Hun gikk til oppgaven med ærefrykt. Vel vitende om at vi bare lot som. For dagens hjelpere, de er kun i barnehagen må vite.
På timeplanen ble det satt inn både frokost, lunsj og middag, mellom øktene. Det ble kjapt levert inn protest fra en av møtedeltakerne. Det manglet friminutt. «Vi har alle godt av litt luft», konstaterte han. Friminuttene havnet dermed inn på planen! Deretter var det fagplaner som skulle diskuteres. Lesing, matematikk, gym og forming ble sirlig ført ned på planen. Vi ble enige om at både fotball, turgåing og «Fisken i det røde hav» kunne inngå. Her var det viktig å treffe alle aldersgrupper, fra 4-11 år.
Verre var det å bli enige om hva vi skulle ha i musikktimene, men vi fant ut at dans måtte vi muligens bare lide oss gjennom. Vi tok også en spontan fremførelse av «Alle fugler», tostemt, selvsagt. Jeg foreslo at vi skulle synge for maten før frokost, så da var allerede en stor del av dagens pensum utført. Til glede for de to minste.
Som nybakt lærer fikk jeg det strålende innfall at vi skulle gjeninnføre litt godt gammeldags husstell. Vaskefillene ble tatt frem og støvsugeren gikk på høygir. Det var jevnlige protester gjennom dagen. «Friminutt, det har vi på skolen.» «Vi skal bare gjøre lekser hjemme.» «Det har lærerne ikke sagt noe om.» Jeg pustet med magen så godt det lot seg gjøre.
Det kan være vanskelig å forklare barna hvorfor ting er som de er, og at lærerne ikke visste mer om dette enn oss andre. Vi går stadig opp veien mens vi går. Nettet har kokt i dag, så det har vært vanskelig å gjøre lekser online. Det ble dermed lesing som sto på planen, etter husstell.
Men først trengte vi et friminutt.
Alternativet hadde vært at læreren hadde mistet besinnelsen.
Men solskinnet traff meg godt i fjeset når jeg kom utenfor. Guttene koste seg i ballbingen, mens minstebarnet fikk være på en rutsjebane. Det var rett og slett en strålende vårdag. Det går mot lysere tider. Samtidig ligger alvoret under. Det var ikke et yrende folkeliv ute. Regjeringen har i dag presentert krisepakker for næringslivet. Vi er alle i en ekstraordinær situasjon.
Mange står på, for å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi må alle gjøre noe ekstra. Vi er heldigvis mange som går opp veien etter hvert. Trøsten er at vi famler sammen.
I dag kom Utdanningsmyndighetene med rammeplanen for ukene som kommer. Skole fra 9-14, med frister å innfri innen den tid. Takk og pris at jeg fikk en struktur ovenfra. Det kan kanskje være håp for at lærerkarrieren min holder en stund til.
Men først er det heldigvis helg!