Er det egentlig mulig å klare seg uten frisør? Tydeligvis. Jeg har lenge tenkt at jeg burde spart ut til min egen hårfarge, for å slippe å gå til frisøren så ofte. Det har blitt med tanken. I disse tider priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke lenger er blond. Tenk dere den etterveksten. Antagelig sitter det flere og tenker på akkurat dette. Den etterveksten. Skrekk og gru. Hvem hadde trodd at hår skulle bety så mye, plutselig. Kriser bringer med seg mange perspektiver. Håret er en kilde til frustrasjon, men også et fellesskap, hvor vi kan være med hverandre, med humor og humør om de uviktige tingene i livet. Man akk, så viktige allikevel. Ettervekst har blitt et hett tema. Både i tale og på sosiale medier.
I dag morges hørte jeg på radioen at enkelte frisører åpner for salg av ulike hårprodukter. Det finnes visst spray for å behandle ettervekst. Utviklingen innen hårbransjen har vært rivende de siste årene. Mye har skjedd siden permanentruller var det hotteste på hårmarkedet. Når jeg lukker øynene kan jeg enda kjenne den skarpe lukten av ny permanent. Det var en fantastisk følelse. Man følte seg fin som få.
I voksen alder har jeg begynt å legge hårets skjebne i frisørens hender. De har mer kompetanse innen området enn meg. «Hvordan skal klippen være?», spør frisøren. «Du er eksperten, så kjør på», har alltid vært svaret mitt. Jeg elsker forandring, og skulle gjerne ha skiftet hårsveis daglig. Utfordringen er at det koster både tid og penger. Penger vokser ikke på trær og hår vokser dessverre ikke så fort som jeg skulle ønske.
Akkurat nå sparer jeg til kort bob. Med tanker om en permanent med tid og stunder. Hvis frisøren anbefaler det, så klart. Marerittet over ørene har allerede pågått over flere måneder. Millimeter for millimeter kryper håret nedover. Min time hos frisøren var uken etter korona-shut down. Timen flyttes stadig fremover i tid. Samtidig kryper håret stadig lenger ned over ørene. Sjelden har håret fått mindre pleie. Jeg kjenner at jeg savner frisørtimene. Et friminutt i den normale hverdagen. En anledning til å drikke kaffe og lese ukeblader. Et lykkelig friminutt.
Det blir travle tider for frisørbransjen når disse tider er forbi.
Mange sveiser har vokst ut, både av farge og ut av fasong. Hva kan vel da være bedre enn å gi frisøren fritt spillerom? Det kan fort gi en ny sveis! Det er de små gleder i livet som betyr noe nå. Jeg gleder meg over min voksende bob, og kan formelig se den når jeg myser inn i speilet. Fordelen med mysingen er at de grå hårene også forsvinner.
Kanskje ender jeg opp med å være tilbake til start, etter denne perioden. Er det kanskje korona som skal gjøre at jeg får tilbake min naturlige hårfarge?
I så fall, kommuneblondt hår. Here I come!
Eller var det kommunegrått?
Nei, det blir nok heller frisøren neste. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.