Det har ikke vært en god uke for min digitale selvfølelse. Det hadde antagelig vært mer produktivt å jobbe i hagen, eller lest sakspapirer. Mulig det faktisk hadde vært bedre bare å ligge på sofaen også. Det hadde definitivt vært mindre stress.
Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lage små videoklipp og dele disse for å få ut budskap jeg brenner inne med. Dette tenkte jeg på lenge før korona-krisen traff oss, men det har ikke blitt til at jeg har kommet i gang. Tusen ideer i hodet, men alltid vanskelig å sette dem ned på papiret. Enda vanskeligere er det visst å feste det på film.
Jeg kjøpte meg allikevel en selfie-stick, som regelrett kan stå på egne bein. Dette skulle bli greier! Det eneste jeg da måtte tenke på var lysforhold, format, høyde og lyd. Enkelt nok, tenker du kanskje. Ikke så enkelt skal jeg si deg..
Full av energi tok jeg på t-skjorten med Erna på brystet og den Krf-gule jakken, og gikk opp i huset til min bestemor, som var tomt for anledningen. Jeg brukte vel godt 30 minutter med testing og plassering av utstyr før jeg ble fornøyd og var klar for tagning. Jeg måtte også vente noen minutter på at klesrullen skulle bli varm, da Erna trengte en strekk. I huset til Oma kan man ikke slurve med slike ting. Jeg bodde en periode hos henne i ungdommen, og da var det ikke snakk om skrukkete klær. I den tiden gikk jeg på Rimi med press i buksene og nystrøkne truser. Det var tider!
Men, tilbake til filmen. Nyrullet og klar stilte jeg meg opp i kamerasiktet.
Etter å ha snakket til meg selv og mobilen i vel 15 minutter gikk persiennene ned foran vinduet jeg så mot. Det kom sol må vite. I løpet av minutter ble jeg totalt blendet, og så kun nyanser av blått og hvitt. Markisene har striper i disse fargene. Jeg får enda verk i øynene av å tenke på det. For jeg valgte å fortsette, og prøvde å late som om dette ikke hadde skjedd. Jeg hadde jo tross alt kommet ganske langt.
Antagelig var det alt for langt.. For jeg merket til min forskrekkelse at filmingen plutselig hadde stoppet midt i en setning, når jeg skulle bivåne resultatet på vei hjemover. Analysene mine trakk slutningen at telefonen var en smule overopphetet av sola. Jeg la den derfor i kjøleskapet en stund, slik at den kunne kjøle seg ned litt.
Dagen etter gikk jeg igjen opp i min bestemors hus. Det hadde vært en heller søvnløs natt, etter for store mengder kaffe, men pågangsmotet var på plass. Nå skulle jeg fikse opp. Dag to, tagning to, gikk strålende, om jeg må få si det selv. Ingen sol i sikte, og avslutningen min var så perfekt som den kunne bli.
Bare så synd at den blir mellom meg og telefonen min. Filmingen hadde igjen skrudd seg av, etter rundt 20 minutter, fant jeg ut på vei hjem.
Frustrasjon gikk over til irritasjon. Jeg raste hjem og satte meg ved kjøkkenbordet for å filme siste delen. Lang historie kort, det samme skjedde to ganger til. På tross av at disse videoene kun varte i et par minutter.. Kanskje var det ikke lengden som var problemet? Det mest frustrerende er at jeg har hatt følelsen av å være ferdig så mange ganger i løpet av de siste dagene, men hver gang har jeg rykket tilbake til start. Dei kallar meg N00binnen på sosiale medier. Det er visst en grunn for det.
Min siste teori går nå på at det er lagringen på telefonen som er problemet, og det kan jo ordnes! Så moralen er, øvelse gjør mester. Og etter dette så kan det vel kun gå en vei? Men videoene mine blir definitivt kortere for fremtiden. Men det har de antageligvis godt av.
Men jeg legger ikke kameraet på hylla, enda..