Jeg er bekymret for fremtiden. Vi står midt i en pågående pandemi. Mange står utenfor arbeidslivet. Helsevesenet er under press. I tillegg nærmer det seg valgkamp og et nytt stortingsvalg.
Valget i 2021 blir det viktigste valget så lenge jeg kan huske.
Det handler om hvilken retning vi skal ta landet. Det handler om et begrenset utgangspunkt. Det handler om å forvalte det samfunnet vi har, med fremtidige generasjoner i tankene. Det handler om ulike ideologier, som kommer til å ha stor betydning for praktisk politikk.
Vi må skape mer og inkludere flere.
Vi har lenge visst at vi ville gå mer usikre tider i møte. Dersom velferdsstaten Norge skulle sammenlignes med et koldtbord, kan man si at rekesmørbrødene er borte. Laksesmørbrødene er borte. Men det er noen rundt bordet som absolutt skal spise de siste roastbeef-smørbrødene.
Samtidig skal vi sørge for at neste generasjon kan leve av restene.
Omstillingen av Norge må fortsette. Vi må bryte ned motsetningene. Det kan ikke koke ned til en debatt om hvorvidt vi skal ha offentlige eller private velferdstilbydere. Vår felles velferd skapes i skjæringspunktet mellom disse to. Nå trenger vi politikere som kan ta de rette valgene, og føre oss trygt inn i fremtiden.
Jeg er bekymret dersom venstresiden tar over makten i 2021. Det vil være et tilbakeskritt for innovasjon og utvikling av offentlige tjenester. Vi trenger en sterk offentlig sektor, men vi må la den bli sterkere, i samspill med privat sektor.
Og vi trenger flere kvinner som går foran og skaper arbeidsplasser.
Kvinnedominerte yrker må få utvikle seg, og ha samme vilkår som mannsdominerte yrker. Det bør ikke være motsetninger, når vi snakker om et likestilt arbeidsliv, hvor det også skal være et likestilt familieliv. På Jæren står industrien sterkt, med et sterkt gründermiljø, hvor mange har etablert seg hjemme i garasjene, før de har flyttet ut og erobret verden. Hvorfor snakker vi ned de som vil gjøre det samme innen velferdssektoren? Hvorfor løfter vi ikke heller frem gründerskap i helsenæringen, og motiverer ansatte til å skape bedre løsninger?
I privat sektor er det sjelden at ledelsen sitter med alle løsningene. De skapes i samspill med de ansatte, hvor også nye virksomheter skapes av medarbeidere som bryter ut og skaper sin egen arbeidsplass.
Kvinner som gjør dette blir kalt velferdsprofitører.
Samtidig går samfunnet vårt hardere tider i møte. Det blir flere eldre, og vi lever også både mer og lengre med stadig mer komplekse sykdomsbilder. Dette stiller store krav til de som skal tilby omsorg, og vi klarer ikke dette uten å kombinere innovasjon, velferdsteknologi og kompetente medarbeidere. Spørsmålet burde ikke være om vi trenger private velferdstilbydere, heller hvordan vi kan løfte samarbeidet mellom de offentlige, private og ideelle høyere, og sørge for at vi får best velferd for skattepengene.
Hvis ikke risikerer vi at innovasjon og skaperkraft taper, til fordel for ideologi. Det er hva neste års valg kommer til å handle om.
Det gjør meg bekymret.
Publisert i Stavanger Aftenblad, 25. august 2020