Ja, jeg skulle bli forfatter. Trodde jeg. Så skjedde livet.
Nå leser jeg heller bøker. Lever meg inn i andres liv. Ler medlidende. Kjenner meg igjen. Sukker av meg selv. Tenker at vi er flere i samme båt.
Så mange levde liv.
Unger som roter, menn som ikke rydder. Lykken som aldri kommer. Lykken som gikk. Lykke som venter. Øyeblikk hvor solen plutselig skinner. Når ungene har laget middag, eller skuffen omsider er fikset.
Akk du vidunderlige hverdagsliv.
Hva skal historien min handle om, tenker jeg? Det er der det ofte stopper. Men jeg har erkjent at det må handle om livet. Om det som faktisk skjer. Eller skjedde.
Sånn har det visst blitt.
Jeg er blitt 40 år?! Fremdeles føler jeg meg som en ungdom. Omtaler meg periodevis som det også. Jeg er enda i læringsfasen, sier jeg. Kjøper meg tid. Det går. For en periode.
Men det er en tid for alt.
Man er visstnok blitt voksen. Ting forandrer seg. Man er plutselig ansvarlig. Man må stå i det man gjør. Heldigvis senker roen seg. Man er trygg på seg selv og livet. Alt man ikke visste den gang.
Så kommer erkjennelsen.
Man er ikke der man trodde man skulle være. Eller visste vi egentlig hvor vi skulle? Vi lo av de som snakket om at alder bare var et tall. Vi visste jo at de var gamle. De hadde bare ikke peiling.
Vi hadde peiling.
Og vi hadde livet foran oss. Vi hadde alle valg og all verdens tid. Det var bare tullprat det de voksne snakket om. De skulle bare visst.
Så ble jeg mor. Jeg var plutselig kone. Plutselig var jeg selv blitt denne klisjeen.
Tiden går for fort. Ungene vokser med stormskritt. De kan ikke lenger sitte på fanget. Eller vil ikke. Plutselig er man blitt cringe.
Grinch trodde jeg det var, første gangen jeg hørte det. Ordet fantes ikke i mitt vokabular. Nå er det der. Sjelden med positivt fortegn. Det skal visst få meg til å slutte. Man kan lese ordet i bøker. Det er blitt dagligtale. På samme måte som Tik Tok.
Jeg bør visst holde meg unna det også.
Jeg har blitt som de godt voksne. De som tilsynelatende prøver å være kule. Men så er vi visst bare cringe. Sannheten er at vi fremdeles bare er oss selv.
Ungene skulle bare visst.
Sånn er livet blitt. Jeg trodde jeg skulle bli forfatter.