Pensjonsran, eller generasjonskløfta?

I august kom Nav med nye framskrivninger som viser hvor mye mer vi må jobbe når levealderen øker. Kort tid etter kom pensjonsoppgjøret, eller snarere, pensjonsopprøret. Sosiale medier strømmer over av pensjonister som er misfornøyde.

Det er på høy tid at den yngre generasjonen tar til motmæle.

Debatten om pensjon kan ikke snevres inn til kun å omhandle dagens pensjonister. For samtidig, i en fremtid, langt, langt borte, skal de som i dag er et stykke unna pensjonsalder, jobbe betydelig lenger enn dagens pensjonister. Dagens pensjonister er inne i gullalderen. Det visste vi allerede i 2011, da Stoltenberg II-regjeringen fikk gjennom pensjonsreformen.

Den gang ble levealdersjustering innført, som en viktig del av pensjonsreformen. Det betyr at pensjonen blir justert ut fra den forventede levealder for alle årskull ved den alderen du tar ut pensjon. Levealdersjusteringen skal sikre at pensjonssystemet forblir økonomisk bærekraftig i framtida selv om vi får flere eldre og lever lenger. Når levealderen øker, må pensjonen ved en gitt uttaksalder fordeles utover flere år som pensjonist.

Nå ser vi at levealderen vil øke raskere enn tidligere antatt, ifølge nye befolkningsframskrivinger som Statistisk sentralbyrå la fram i juni.

Det er gode nyheter, særlig når vi vet at antall år med god helse også ser ut til å øke i samme takt. For kommende pensjonister betyr det at en i større grad må bruke den økte levealderen til å jobbe lenger, dersom en vil sikre en like god pensjon relativt til lønnen som eldre generasjoner.

Vi har i praksis to valg når levealderen øker. Vi kan jobbe noe lenger for å oppnå samme årlige pensjon som eldre generasjoner, eller vi kan godta at vi vil få noe lavere årlig pensjon. Til gjengjeld kan vi vente flere år som pensjonist sammenliknet med eldre generasjoner. Noe midt imellom er også et alternativ.

Dersom levealderen ikke øker, ser vi at de som er født fra 70-tallet og utover skal jobbe til de er minst 70 år. Tidene vil forandre seg. Men det er dagens pensjonister som protesterer. Selv står jeg midt mellom den yngste og den eldste generasjon. Jeg ser problemene til begge generasjonene.

Da pensjonene skulle reguleres, lå det i år an til tapt kjøpekraft for pensjonistene. Men regjeringens skattegrep gjør at ingen pensjonister taper kjøpekraft i år. Vi står samtidig i en krise hvor utallige jobber står i fare, rekordmange er permitterte og flere taper livsverket.

Pensjonistene bør skue, både til fortid og til fremtid, før de beskriver årets oppgjør.

For målet med pensjonsreformen i 2011 var klar. Den skulle fordele byrden mellom pensjonistene og de yrkesaktive. Det er et faktum at yrkesaktive må jobbe betydelig lengre for å oppnå samme pensjon som dagens pensjonister.

Men det er kanskje den tid, den sorg? I en fremtid, langt, langt der fremme. En tid hvor gullalderen er lagt bak oss, og vi er tvunget til å prioritere hardere.

Da kan vi snakke om pensjonsran, men da for dagens unge.

PS: Publisert i DN, 26. september 2020.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.