Hun hadde alltid visst at dette øyeblikket ville komme. Hun visste bare ikke når og hvordan. Det hadde ligget i bakodet. En hviskende stemme. En drøm. For det var jo egentlig forfatter hun skulle bli. Hun skulle bare leve litt først. Gjøre det som var forventet. Fullføre skolen. Så kom behovene for penger. Jobb. Noe å leve av. Diktbøkene ble liggende i esker på loftet. Sammen med de gamle pinsene fra OL på Lillehammer og markeringer av at hun hadde gått i korpset.
Mens diktbøkene støvet ned på loftet beveget hun seg stadig lenger bort fra barndommens gater. Det ble fjerne minner og tanker om fortiden. Hun kunne enda kjenne på øyeblikk av fordums tider. Når solen varmet henne i ansiktet, og hun tenkte tilbake.
Hun ble ofte sentimental når hun husket det som en gang var. Hun drømte seg tilbake, samtidig som hun holdt stø kurs fremover. Alltid var det noe som skulle gjøres, mål som skulle fullføres. Drømmen ble stadig skjøvet til siden. Det ble viktigere å sørge for det praktiske. Det ene tok det andre. Det var behovet for et hus. Det var å skape en familie. Så måtte hun ta ansvar for det hun hadde skapt.
Det var en oppgave man ikke kunne legge fra seg.
Hun fikk et annet syn på livet etter hvert som årene gikk. Hun erkjente at bak alle disse rollene er vi bare mennesker. Hun var blitt mor, men hun var fremdeles den samme jenta som drømte om å skrive bøker. De voksne hadde også vært som henne. Mennesker med egne drømmer, mål og tanker. Hun undret seg over hva de andre drømte om, og hva de tenkte på der de hastet forbi.
Hun kjente seg underlig tilfreds når hun forsto at andre hadde det som henne. Følelsen av å ikke være alene og samtidig være menneskelig. Hun satte pris på ærligheten hos andre. Hun fryktet det som skulle komme, og det som skulle være tilbake. Hun lurte på hva som ville skje når hun nådde endestasjonen. Hva som ville fortsette.
Mest av alt ville hun leve. Hun fryktet å gå glipp av noe. Samtidig levde hun for hastig til å nyte det som var her og nå. For det var alltid noe som kom. Noe som skulle skje. Mye som skulle ha vært gjort. Hun kjente ofte på glede og forventninger, men det var ventetiden som var den beste. For når øyeblikket kom ble det hastig revet bort.
Hun ønsket at hun kunne stoppe tiden. Oppleve livet gjennom barndommens urskive. Den gangen somrene opplevdes som år. Hun hadde all verdens tid den gangen, og hele livet lå foran henne. Det var ingen valg som skulle tas. Det var nok å bare være.
Hun undret seg over lydene i huset. Plutselig var det helt stille. I det fjerne hørte hun barna som lekte. De var opptatt med livet. Trampoliner som skulle hoppes på. Venner som skulle møtes. Det var håp om varmere årstider utenfor døra. Sola tittet lystig frem og gav håp om bedre tider.
Ved siden av henne lå et brukt munnbind. Et sterkt symbol på nåtiden. Hun husket knapt hvordan livet var før pandemien. Selv om det knapt hadde gått et år. For henne føltes det som om det var i går. Hun hadde fått de voksnes tidsramme nå.
Hun undret seg over hvordan det måtte oppleves for barna. De som hadde hele livet foran seg. Hun var også bekymret for hvordan det skulle gå. Hvordan de ville klare seg i livet. Hvilke retninger de ville ta. Hun visste at det ikke fantes noen fasit. Livet var brolagt med gode råd. Men det var den enkelte som måtte ta valgene.
Hun hadde enda ikke valgt retningen. Samtidig var hun midtveis i selve livet. Hun drømte fremdeles om å bli forfatter. Heldigvis hadde hun enda halve livet foran seg, og nok av tid til dagdrømmer. For først var det flere rom som skulle males og biler som burde vaskes. Og hun hadde enda ikke begynt på middagen. Hun drømte om det som skulle komme, samtidig som timene løp av gårde.
Hun løp hastig etter og prøvde å fange øyeblikket.