Kjære rogalending!

Denne uken tok jeg til orde for at jeg kanskje ville røre ved kommunegrensen din. Noen oppfattet det som at jeg skulle tegne opp kartet på nytt. Det vekker følelser. Noen av dere satte kanskje kaffen i halsen når dere leste det. Andre ble opprømte. Andre igjen har sikkert ikke fått det med seg.

Historien begynte egentlig for over fem år siden, da debatten om kommunestruktur raste som verst, og jeg gikk til stemmeurnene og stemte for en Jæren kommune. Den gang stemte jeg som Time-bu og lokalpolitiker i Time kommune. Jeg var rimelig fersk som politiker, og vegret meg, både for å snakke med presse og debattere med andre politikere i den offentlige debatten. Men jeg syntes tanken om å snakke med naboene var fornuftig. Jeg var en av dem som ivret for at vi skulle få til færre kommuner i Rogaland.

I kulissene prøvde jeg å bidra, og var fortvilet over mange av argumentene som ble fremsatt. Det ble truet med sykehjemsplasser på Sirevåg, og at barna våre skulle måtte bytte både barnehage og skole. I dag håper jeg at jeg skal kunne sitte i Sirevåg og stirre ut over havet på mine eldre dager. Og det er fremdeles ikke snakk om at verken sykehjem, skoler, eller barnehager skal forsvinne fra nabolaget selv om en diskuterer kommunegrenser.

Men det rokker ved følelsene våre. Identiteten vår. Bostedet vårt.

Siden den gang har jeg gått fra å være Time-bu til å bli jærbu, og er så heldig å få representere Jæren på Stortinget. Hjertet mitt vil dog alltid tilhøre Kvernaland. Selv om en del av det ligger på Stangeland, på Ganddal, og i Bergen. Utrolig nok har også Oslo fått et varmere sted i hjertet mitt. Steder jeg har bodd i livet. En del av det nære. Hvem vi er og hvem vi har vært. Jeg er først og fremst jærbu, men også stolt rogalending, fra Energi- og matfylket Rogaland.

I Høyres programarbeid har jeg sittet i programkomiteen og vært med å utforme programmet vi skal gå til valg på. Der har jeg ment at vi som folkevalgte må ta ansvar og sørge for at flere kommuner slås sammen for å sikre gode tjenester. Det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner på landsbasis. Et flertall i Rogaland Høyre støtter meg i dette. Det tilsier at noen også er uenige. Nå skal landsmøtet til Høyre ta en avgjørelse i midten av mai. Uenigheten vil gjelde både tempoet og virkemidlene i den videre gjennomføringen av kommunereformen.

Gjennom utallige besøk de siste årene har jeg sett gjentatte eksempler på kommunegrenser som begrenser, og resulterer i dårlige tjenester til folk og løsninger som ikke er de beste. Det handler om tjenester nær folk. Det handler om kommuner som ikke har råd til å ha en hel stilling i viktige funksjoner. Det handler om tjenester som barnevernet, pedagogisk-psykologisk-tjeneste, rus og psykiatri. Det handler om folk som trenger hjelp og kommuner som ikke er i stand til å gi det.

Når en barnevernsleder i et interkommunalt samarbeid, problematiserer hvor mye arbeid det er, og hvor krevende det er å styre ulike kulturer, må vi lytte. Ekstra nøye må vi lytte når vedkommende mener at det går ut over barnevernets primære oppgaver. Det er vårt ansvar som folkevalgte å sikre sårbare barn og familier gode tjenester.

En rapport fra NORCE har pekt på at kommuner rundt byområder i Norge konkurrerer om både innbyggere og bedrifter. Konsekvensen er byspredning, overforbruk av arealressurser og planleggingsressurser. Noe de mener vil øke fremover. Det planlegges for mer utbygging enn det som er behovet i hver kommune.

Alt dette gjør at jeg mener vi må snakke mer om kommunestrukturene og antall kommuner i Norge. Jeg stiller spørsmål ved om vi ivaretar samfunnsoppdraget vårt godt nok om vi lar være, og om vi da sørger for å levere samfunnet videre til den neste generasjonen, i best mulige stand.

La det ikke være tvil. Det finnes veldig mange kommuner i Norge som leverer gode tjenester i dag. Og større er ikke nødvendigvis bedre. Men det kan ikke hindre debatten. Jeg ønsker en bred og grundig debatt om dette, heller enn pisk og tvang. Mitt poeng er at vi folkevalgte må ta ansvar, og slutte å skylde på andre. For dette gjelder vårt felles ønske, om gode tjenester nær oss. Noe alle partier er opptatt av, uavhengig av partifarge.

Rapporten fra NORCE viser at interkommunalt samarbeid (IKS) ikke er den beste løsningen for å få til en god og effektiv samfunnsutvikling i sammenvokste byområder. Den sier videre at det mangler en demokratisk instans med nok legitimitet til å fatte beslutninger for hele byområdet. Jeg har sagt at antall IKS`er bør være en god syretest på hvorvidt kommunene bør se på muligheten til å inngå partnerskap med andre. Ved å ha mange interkommunale samarbeid fjernes makten fra kommunestyrene. Man kan diskutere hva som er demokratisk ved det.

Dersom vi hadde begynt med blanke ark hadde neppe kartet sett ut som i dag. Nå mener jeg at vi må snakke med våre innbyggere, og sammen bygge kommunene forfra. Gjennom innovasjon og samhandling kan vi snakke med innbyggerne om hvilke tjenester de forventer å få i fremtiden. Så må de folkevalgte se om egen kommune er rustet til å kunne gi dette, eller om en bør slå seg sammen med naboen. Dersom dette arbeidet går i stå, eller tar for lang tid, mener jeg at vi som sitter på Stortinget må ta vårt ansvar. For det er ingen tvil om at vi trenger færre kommuner i Norge. Da må politikere slutte å skylde på andre, ta ansvar, og se fremover.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.