Daglig snakker jeg med folk som har fått vaksine, stemningen letter og folk ser fremover. Flere og flere håper nå på lysere tider. Enda flere ser at det nærmer seg.
Vi er mange som drømmer om å kunne sitte tett på restauranter og barer. Kjenne boblene bruse i blodet og ikke tenke på alle restriksjonene vi har blitt så vant til.
Det kommer allikevel til å bli tøffe tak for mange.
Enkelte har knapt sett mennesker det siste året. Hjemmekontor har fått en helt ny betydning. For enkelte har det vært en ekstra frihet, for andre har det vært pålagt tvang. Veien fra soverom til kjøkken og kontorplass har vært kort. Fysiske møter har blitt dramatisk redusert. Savnet av menneskelig kontakt er påtagelig.
I starten av mars i fjor hadde jeg mange medlemsmøter med lokale Høyre-kollegaer. Det gav meg energi og pågangsmot i et viktig arbeid med å utforme Høyres stortingsprogram. Jeg husker jeg gikk hjem etter et av disse møtene, lykkelig og glad over å være i et parti som skulle utvikle enda mer politikk for fremtiden.
Nedstengingen ble brutal.
Denne helgen vedtar vi stortingsprogrammet vårt på Høyres landsmøte. Målet er at vi skal skape mer og inkludere flere. Sjelden har så mange stått utenfor arbeidslivet, og vår viktigste oppgave er å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. I tiden fremover må vi imidlertid også snakke mer om hvordan vi ivaretar den enkelte, både i skole, arbeidsliv og i helsevesenet.
Det er rekordmange som nå har hatt en lang periode borte fra det sosiale livet. Sannsynligheten for å komme tilbake i jobb reduseres jo lenger man er borte fra jobb. Det kan være tungt for de fleste av oss å komme tilbake til normalen etter en lang ferie. Sjelden har vi hatt en så lang «ferie» som nå.
Det stiller krav til oss som samfunn om å sørge for at vi bygger en så god bro som mulig, tilbake til et samfunn som ligner mer på det vi forlot i mars.
Elever har tapt læring, vært isolerte og mange har opplevd vanskelige ting i hjemmet. I næringslivet har mange mistet jobben, andre har mistet livsverket sitt, og alle kjenner noen som har havnet utenfor. I helsevesenet ser vi at enkelte, gammel som ung, har blitt svært syke. Ettervirkningene vet vi enda for lite om. Men det er grunn til å være bekymret over senvirkningene.
Pandemien har hatt mange konsekvenser. Vi vil rammes ulikt. Det vil også ramme oss i lang tid fremover.
Noen har sett livsverket sitt svinne mellom hendene, andre har kjempet for å få endene til å møtes. Rekordmange står nå utenfor arbeidslivet, og er bekymret for fremtiden.
Samtidig er det flere bransjer som opplever bedre tider enn på lenge. Vi handler mat og planter som aldri før i Norge, og det kan virke som om store deler av befolkningen pusser opp og investerer i boblebad og trampoline.
Det er store forskjeller i den enkeltes situasjon nå. Rett og slett avhengig av om en har en jobb å gå til, eller ikke. Eller om en har et miljø rundt seg, i skole, eller på jobb. Også hvordan helsetilstanden er har rammet ulikt. Noen har hatt korona uten å merke det, andre har blitt veldig syke og sliter enda med ettervirkninger.
Noen vil stå igjen med konsekvenser lenger enn andre. Noen vil henge etter på skolen. Noen vil ha psykiske helseutfordringer. Noen vil ha helseproblemer etter gjennomgått sykdom. Andre vil ha problemer med å skaffe seg jobb.
I tiden fremover må vi sørge for flere tiltak som bedrer situasjonen til sårbare barn og unge. Vi må jobbe for å sikre de som har mistet opplæring nødvendig støtte. Vi må også gjennomføre tiltak mot fra fall og forsinkelser hos studentene.
Det vil være behov for mer kunnskap om langtidseffektene av den pågående pandemien. Da trenger vi mer forskning. Det vil også være behov for å se på ekspertgruppens anbefalinger for å adressere hvilke konsekvenser pandemien har hatt for folks psykiske helse og rusbruk.
Målet er at ingen skal stå igjen alene med sine utfordringer etter pandemien. Da vi må sikre at langtidseffektene av covid-19 blir så små som mulig. Både på skolen, i arbeidslivet og i helsevesenet.
Vi er mange som skal lære oss å mestre livet igjen.