Mitt liv som politiker

For snart fem år siden jeg sto spent på Løvebakken. 37 år gammel, mor til fire små barn og med yrkestittel HR-leder i ASKO Rogaland. Livet var ganske så annerledes den gangen.

Som HR-leder i ASKO Rogaland var arbeidsdagen noenlunde fra åtte til fire, ungene gikk på skolen og i barnehagen, og kveldene ble tilbrakt med politikk og fritidssysler. Den gang hadde jeg rukket å være i lokalpolitikken i seks år. Fra ungene var 0, 1 og 2 år, til vi plutselig var blitt firebarnsforeldre.

I disse dager sitter jeg i nominasjonskomiteen i Time Høyre. Jeg ringer rundt til kvinner og menn og oppdager at det jammen meg ikke er enkelt å finne folk som vil stå på partilistene. Spesielt ikke dem som er som meg; Kvinne, småbarnsmor og ikke så dypt inne i politikken fra før av. For egen del kan jeg gjerne tilføye at jeg heller ikke hadde et enormt politisk engasjement, før jeg erkjente at poltikken ikke er noe som foregår i et vakuum. Politikk handler om samfunnet vi lever i, et samfunn hvor vi alle får bidra og hvor flere bør delta i beslutningsprosessene.

Jeg kan forstå at folk er skeptiske til å stille til valg for et parti. Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk selv i perioder. Noen ganger spør jeg meg selv om det er verdt det. Å reise fra mann og barn for å utforme lovverk. Hver uke, stort sett gjennom hele året, også om sommeren. Folk utenfor tenker at jeg har ferie, men stort sett er vi alltid på jobb, morgen, kveld, helg og helligdager.

Få tenker på at vi er folkevalgte for fylkene vi er innvalgt fra. For meg innebærer det at jeg prøver å være så mye som mulig hjemme i Rogaland. Møtefri periode om sommeren gjør at jeg i større grad kan representere fylket, samtidig som jeg får verdifull tid sammen med familien.

Det er en kostnad å pendle til hovedstaden ukentlig. Minstejenta har gått gjennom hele barnehagetiden og entret skoletilværelsen i løpet av årene mine her. Guttene har spilt fotballkamper, sunget på skoleavslutninger og mistet et titalls tenner mens jeg har vært på “jobb” i Oslo som politiker.

For det er politiker jeg har blitt. En slik en som bor i pendlerbolig. Tidligere hadde jeg en kompetanse i jobben jeg hadde. Samtidig var jeg også bare Margret. Jeg ble sjelden satt i en bås og parkert.

Politikermerkelappen er privilegert og selvvalgt, men den er tidvis tung å bære. Hvordan ville det vært å bare være Margret igjen, undrer jeg. Det er til tider fristende å gå tilbake til privat næringsliv. I arbeidslivet var det ingen som harselerte om at kantineprisene var hyggelige for de ansatte, eller at en kunne bli tilbudt ekstra bistand fra bedriftshelsetjenesten.

Få står opp for de ordningene politikere har i dag. Vi må snakke mer om disse tingene tenker jeg. Før jeg ser for meg hvordan kommentarfeltene vil se ut. For hvilken rett har en politiker til å klage over tilværelsen?

Men hvem der ute skal bli fristet til å gjøre det samme? Faren er at vi mister folk som kunne bidratt i det politiske ordskiftet.

Det bekymrer meg at det er slik, og jeg må dessverre si at mine første fem år som stortingsrepresentant ikke har gitt meg en lysere tro på fremtiden. Min iver som nyvalgt kommunestyrerepresentant for 10 år siden har blitt blassere. For det har skjedd noe i løpet av disse årene. Synet på politikerne har endret seg sakte. Debattklimaet er mer og mer preget av polarisering og harde fronter.

Jeg er bekymret for hvordan vi skal rekruttere flere til politikken i fremtiden.

Vi trenger at flere av dere som er der ute engasjerer dere, og vi trenger flere folk med ulike bakgrunner og fra ulike steder i landet. De som allerede er med i politikken vet hvor kjekt det er. Det er nok også grunnen til at mange velger å fortsette. Dersom jeg ikke skal engasjere meg nå, når skal jeg da være med å påvirke det samfunnet vi lever i, tenker jeg? Nei, det gir mer enn det koster, konkluderer jeg nok en gang i mitt stille sinn.

Det er på ingen måte synd på oss som er folkevalgte, men vi må bli bedre på å snakke om hva det innebærer og hva det vil si å være folkevalgt. De fleste av oss er helt vanlige folk, som har fått en ny merkelapp. La oss sammen sørge for at den merkelappen ikke blir et stempel, men en mulighet til å engasjere seg i samfunnet en lever i. For det trenger vi at flere gjør og tør, eller kanskje jeg burde si orker.

En kommentar til «Mitt liv som politiker»

  1. Meget bra skrevet Margret! Jeg har alltid sett opp til deg som politiker, for meg er du «heil ved!»

    Flott at du velger å prioritere livet ditt slik du gjør! Det er som eksempler vi lykkes best hvis vi det hele tatt lykkes!

    Jeg tar for gitt at du har en flott mango far for barne og tipper de vil takke seg senere i livet!

    Jeg har mange valgspråk; det lærte jeg av min mor : Det er lettere å gi enn å få! F.eks.!

    Et annet jeg elsker er hennes ord: Eg ska ha det siste ordet, om eg så ska sei det inni meg!!!!

    Hils Erna og alle flotte kv.politikere! Vi følger med dere og vet at den som gir seg ofte har rett! Som også var Mors Ord!

    Beste hilsen Kirsten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.