Plutselig var første skoledag her! Ferien er definitivt over. Det har vært en travel innspurt, med en del reising de siste ukene, før valgkampen nå starter for fullt og hverdagen er tilbake.
Sist uke skulle jeg til Arendal, for å delta på Arendalsuka. Et sted hvor politikere og andre samfunnsinteresserte møtes for å diskutere alt mellom himmel og jord. Jeg ankom Arendal søndags ettermiddag. Lørdagen hadde jeg vært på ei hytte i Søgne, sammen med gamle kollegaer fra Rimi-tiden, så det ble hektisk avreise derfra med buss, buss og så bil, for å komme meg frem. Jeg løp rundt med en stor koffert og prøvde å nå bussen som skulle fra Kristiansand til Arendal. Hadde et minutt på meg, men klarte det med nød og neppe. Vel fremme i Arendal ble jeg hentet av en hyggelig vert som eskorterte meg til leiligheten han leide ut på Tromøya. Airbnb har virkelig sine oppsider, vertskjøring er et av disse, i et område hvor bussene ikke går tett.
Jeg hadde ikke spist eller drukket siden frokost og begynte å kjenne at dette var nødvendig. Jeg satt sulten på rommet og googlet Tromøya og mat. Er såpass dårlig på kart og stedssans at det ikke fortalte meg mer enn at det var rimelig langt til nærmeste matsted på en søndag. Heldigvis hadde vertskapet satt frem et eple, en pære og en banan, samt fire drops. En stor flaske med farris var det også i kjøleskapet. Bonusen var at den var med sitronsmak.
Mandagsmorgen ble jeg kjørt til Hove-leiren, hvor jeg skulle overnatte de neste dagene. Jeg la fra meg bagasjen og registrerte at dette kom nesten til å bli som på leirskolen. Politikerlivets små og store gleder. Jeg vandret ut av Hove-leiren og var optimistisk med tanke på å finne et busstopp. Etter å ha gått noen kilometer innså jeg at det var dårlig med dette, så jeg måtte ringe en taxi. Kl 10.30 ankom jeg Arendal sentrum og kunne omsider få meg en lunsj/middag/kvelds/frokost.
Dermed var jeg endelig mett og klar for Arendal!
Man blir ganske euforisk av å gå rundt i Arendal. Det er kjentfolk rundt hver en sving, og enkelte treffer man igjen etter første møte, året før. Arendaluka er spekket med debatter og foredrag, og utfordringen er faktisk at man ikke får med seg alt man vil. Et luksusproblem rett og slett.
I løpet av mine dager i Arendal var det største minuset å komme seg hjem om kvelden. Begge kvelder sto jeg i lange taxi-køer, og det var en sliten politiker som ankom hybelen, uten mat og drikke i et kjøleskap. Det ble til at jeg kjøpte med firkløversjokolade, byggrynslunsj og pepsi max. I løpet av mine tre dager i Arendal ble det kun til en lunsj, hvor jeg faktisk satt ned og spiste. Resten var en evig jakt etter neste debatt, bedre sko og muligheten for en sunn matbit. Også var det den taxien..
Som en ekstra bonus hadde jeg glemt sminkefjerner, noe jeg også glemte å kjøpe med de gangene jeg var i sentrum. Det endte dermed opp med at jeg gikk rundt og så ut som om jeg var på festival, med fri flyt, hele uken. Det var derfor deilig å komme seg hjem i egen dusj og gni av seg all sminke, alle inntrykk og alle spor av reise. Pakket ut kofferten og innså at jeg er helt elendig til å pakke. Hadde knapt brukt 1/3 av det som var oppi, og svettet en god del når jeg dro dette etter meg sørlandet rundt. Enkelte ting blir aldri bedre.
Men nå er jeg tilbake i hverdagen! Kjøleskapet er tilgjengelig og matbutikken er rett nedi gata. I dag måtte jeg tidlig opp for å fikse matpakker. Vekkerklokken ringte kl 07.00. Jeg heiv på meg en joggebukse og spurtet ned til butikken. Vel hjemme måtte jeg vekke ungene og starte den evinnelige jakten etter hva de ville ha på skolematen. Ost, skinke, servelat, majones, leverpostei, syltetøy. Akk, de valgets kvaler. Videre måtte jeg sørge for at de fikk med seg litt frukt i matpakken. Det burde vært noen grønnsaker oppi tenkte jeg, mens jeg lukket matboksene. Godt å ha forbedringspotensial.
Det er noe spesielt med første skoledag. Man møter full av forventninger og skal treffe igjen venner, lærere og muligens bli kjent med noen nye. I dag tenker jeg ekstra mye på alle lærerne der ute, og er takknemlig for den jobben dere gjør. Det minste jeg som forelder kan gjøre er å sørge for at matpakken smøres. Selv om jeg tidvis synes det kan være noe herk. Jeg motiverer meg selv med at det enda er et hav av matpakker som skal smøres, før jeg er ferdig med denne fantastiske fasen i livet. Hold on, be strong. Trøsten er at ungene møter kompetente og engasjerte lærere, som gir ungene påfyll, slik at de kan gå ut og ta verden med storm.
Lykke til med et nytt skoleår!
Ta godt vare på hverandre, og husk, uten mat og drikke duger helten ikke.