Vi må surfe på eldrebølgen

Det er over 50 år siden folketrygdloven kom. På den tiden jobbet de fleste seg bokstavelig talt til døde. De som fikk pensjon fikk det i en kortere periode, og flere var pleietrengende. Mye har skjedd siden den gang, men det henger fremdeles mange oppfatninger om alderdom igjen.

Vi føler oss gjerne vesentlig yngre enn det vi faktisk er. Jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på niende året, og føler meg egentlig ikke en dag over 25.

Det har fått meg til å fundere på pensjonsalder og aldersgrenser i arbeidslivet.

«Pensjonismen»
Vi bør begynne å spørre oss om «pensjonismen»? Om vi ikke gjør det, kommer våre barn til å gjøre det. De vil bli nødt til å konfrontere oss med de historiske fakta om at pensjonsalder opprinnelig ble innført som en grense mellom den friske yrkesalder og den syke avhengighetsalder. Vi vil få problemer med å begrunne av vi som friske, erfarne og formuende voksne mennesker skal lønnes av det offentlige i flere tiår uten samfunnsmessige forpliktelser. Vår utfordring blir å ta opp disse vanskelige og ubehagelige spørsmålene nå. Hvordan kan vi få til at flest mulig av oss kan arbeide så lenge vi kan og vil? Det kan bli langt mer ubehagelig den dagen våre barn finner frem til passende konjunkturtiltak.

Alderdommen har endret seg
Avsnittet ovenfor kunne helt klart vært skrevet av meg. Sannheten er at det sto på trykk i Aftenposten 31. oktober 1989. Da var jeg ni år gammel. Mine oldeforeldre bodde den gang på sykehjem, hvor det var faste besøkstider og aktiviteter. Mine barns oldemor er i dag vår nærmeste nabo, og i en alder av 89 år bor hun fremdeles hjemme og byr på hjemmelagde pannekaker titt og ofte..

Selv om sysselsettingen blant seniorer har økt betydelig siden 2001, avtar andelen mennesker i arbeid ganske mye etter fylte 62 år. Blant 60-åringer er den nesten 70 prosent, mens ved 65 år er knapt 40 prosent i arbeid. Det er med andre ord fremdeles et stort potensiale for økt yrkesaktivitet blant seniorer.

Mer heltid og økt avgangsalder
Når jeg runder 50 år i 2030 vil det mangle arbeidskraft i mange ulike næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter lenger i arbeid. Senter for seniorpolitikk har vist at 12 måneder forlenget yrkesaktivitet etter 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35-40 milliarder kroner. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet. Det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan løses ved at kvinner jobber mer heltid og at avgangsalder økes med noen år.

Alder er ikke en egenskap i seg selv
Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet, flere også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til å sette store grupper utenfor.

Alder er ingen god indikator på funksjon. Allikevel forleder vi oss selv til å tro det. En 30-åring kan være like kompetent, eller inkompetent, som en 70-åring. Det er forunderlig at vi ikke kan fjerne de øvre aldersgrensene i arbeidslivet, slik Høyre tar til orde for. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det, eller til å komme seg videre. Man trenger ikke aldersgrenser for å lede.

Vi må endre tankesett
Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget slik at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Skal vi sørge for at de som er syke og ikke kan delta i arbeidslivet skal få en verdig alderdom, er vi avhengige av at de friske mellom 60 og 80 år bidrar mer.

Vi må skape et aldersvennlig samfunn, der alle kan bidra med sine ressurser, gjennom hele livet. Det nye pensjonsregelverket har vært viktig for å styrke arbeidslinjen og motivere den enkelte til å stå lenger i jobb. Et lengre arbeidsliv for den enkelte skjer med tilgang til god kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø.

Ingen skal gå ut på dato
Staten har tatt flere initiativer til ulike utdanningsløp hvor virksomheter bidrar med ressurser, mens den enkelte investerer tid og innsats. Lånekassen er modernisert, slik at også godt voksne nå kan benytte seg av fordelene og oppdatere sin kunnskap gjennom et langt yrkesliv. På den måten vil man kunne beholde arbeidskraft, og videreutvikle denne i tråd med samfunnets behov.

Det er på tide å surfe på eldrebølgen – den skal bringe oss inn i fremtidens velferdssamfunn.