En ny tid i Europa

Norge er et land i verden og i Europa. Kina kommer stadig nærmere. USA og Russland har lenge vært høyst tilstedeværende. På 1950-tallet var tre av de ti største landene i verden i Europa. Nå er det ingen igjen. Utvider man listen til de tyve største landene finner vi Tyskland på listen, som eneste europeiske land. De har vært medlem av EU siden starten. Et viktig medlemsland, i det som opprinnelig var et fredsprosjekt for å bevare freden i Europa. Ingen ønsket en ny storkrig.

EU må vi snakke mer om.

Hvert år siden 2014 har en delegasjon fra Stortinget reist på studiereise til Brussel, med mål om å bli bedre kjent med de ulike institusjonene i EU og EFTA/EØS, og hvordan disse er organisert og arbeider. Målet er også at en blir oppdatert på aktuelle EU/EØS-saker og bygger nettverk. Denne uken har jeg vært i Brussel og lært og erfart en hel del.

Sjelden har det vært mer spennende tider i Europa. Mandag var første offisielle dag i parlamentet, etter at britene har vedtatt Brexit. En avtale skal fattes i løpet av året. Inntil da er britene omfattet av en overgangsordning som går ut året, så lite er endret per nå. Men britene sitter ikke lenger rundt bordet. En kunne merke en trist stemning når temaet kom opp. Britiske kollegaer hadde forrige uke gått samlet til togstasjonen. Et langt og betydningsfullt samarbeid er ved veis ende.

Britene talte ved en folkeavstemming i 2017. Resultatet var 51, 9 % for Brexit. Det var en rådgivende folkeavstemming. I sommer var jeg i York på språkkurs, hvor jeg møtte en professor som jobbet med Brexit og var ihuga Brexit-tilhenger. Engelsklærerne kom fra både Skottland, Irland og Storbritannia. De var alle vantro med tanke på det som skulle skje, men noen ventet bare på en avklaring. Den største frykten kunne man merke på skotten. Han var gråtkvalt når han snakket om det som var i ferd med å skje. Han fryktet for Skottlands fremtid. Han orket ikke å delta på møtet med professoren.

Jeg måtte spørre professoren hva han mente om at det hadde vært en folkeavstemming om temaet, og om det egentlig burde avhenge av dette. Det var tross alt en rådgivende folkeavstemming, hvor en stor andel av folket valgte ikke å bruke sin stemme. Resultatet er nå at de folkevalgte står mot folket. Eliten mot de små. Svaret fra professoren var tankevekkende: «Spør du meg som fagmann er svaret mitt et helt klart og tydelig nei. Spørsmålet er for stort om omfattende til at man kan sette seg inn i det. Men spør du meg som britisk borger er svaret klart og tydelig ja. Jeg vil kunne stemme for min egen overbevisning, og jeg vil ikke være en del av EU.» Vi kan klare oss selv, var budskapet hans.

Nå har britene omsider forlatt EU.

Norge står fortsatt med et tett og nært samarbeid med EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen gjør at vi er likeverdige deltakere i et marked med 444 millioner mennesker og 25 millioner bedrifter. Det eksporteres 75-80 % til det indre marked og importeres over 70 % fra det. Det kom tydelig frem gjennom uken i Brussel at dette er gullstandarden når det kommer til avtaler med EU. Kategori A ble den kalt i Brussel. Britene havner nå i kategori D.

Ingen av oss sitter imidlertid rundt bordet når beslutningene tas, men vi har ulike muligheter for påvirkning. Artikkel 99 i EØS-avtalen gir oss en unik mulighet til å være med i de innledende rundene. Man bør definitivt delta i de diskusjonene man kan. Den som fører i pennen førsteforslaget har lagt føringer. Tungt engasjement med faglige innspill er kommisjonen lydhøre for. Norge er en aktet stemme innenfor flere felt, blant annet energifeltet. EØS-avtalen gjør Norge godt.

Det eneste alternativet til EØS-avtalen er fullverdig medlemskap. Vi må ikke lure oss selv til å tro at man klarer å få til noe bedre. Britene klarer det ikke.

Jeg har et gryende håp om at vi kan bli medlemmer av EU. Det er en ny tid i Europa.

EU har fått et klart og tydelig lederskap med Ursula von der Leyen, som leder for kommisjonens arbeid. Hun har en klar geopolitisk ambisjon, og ønsker en sterkere og tydeligere stemme for Europa.  Kommisjonens tidligere ledere har hatt ansvar for henholdsvis finanskrise og migrasjonskrise. Nå er det klimakrisen som skal løses.

Klimakrisen er global, ikke lokal.

I Norge snakker man om klimakrise og FNs bærekraftsmål. I Brussel snakker alle om The Green Deal. Europa sitt svar på klimakrisen vi står i, og en videreføring av FNs bærekraftsmål. The Green Deal er av flere i Brussel beskrevet som den viktigste reformen i EU, siden opprettelsen av det indre marked på 1980-tallet. Ambisjonen er vekst, frikoblet fra utslipp, en avkarbonisering av økonomien.

Behovet etter energi er driveren for videre utvikling. Elektrisitet er for mange en selvfølge, men det finnes de som ikke har tilgang til dette. Energi er derfor en viktig driver. Verden trenger derfor en energimiks, med muligheten for å veksle på energi, for å skape forutsigbarhet for husstander og industri. Norsk gass er en viktig bidragsyter, som kan slås av og på alt etter når behovet er der. Norsk vindteknologi og solceller er deler av den fornybare miksen. Vi trenger mange typer energi for å styre mot fremtiden. Og vi trenger infrastruktur for å frakte dette rundt.

Nå er tiden inne for politisk lederskap. Det grønne skiftet tas nå. «Polen trenger gass de neste 30 årene, vi har ikke noe valg», sa et parlamentsmedlem fra Polen. «Dere vil bli kvitt gassen. La oss snakke sammen om hvordan vi kan løse dette, innenfor rammeverket som ligger i The green Deal.» Det er allerede utlyst midler på 1 milliard euro til prosjektet. Norsk næringsliv har både teknologi og kunnskap til å delta, og vi deltar allerede i stor grad i Europa. The Green Deal er det viktigste nå.

I EU snakker man om Just transition, alle skal med.

I Norge vil vi være med på alt, unntatt beslutningene.

Norge er et land i verden og i Europa.

Den beste måten å forstå sin suverenitet på er å bruke den i samarbeid. Det finnes ingen annen innflytelse enn medinnflytelse.

La oss bli fullverdige medlemmer av den europeiske unionen.