Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati

Kjære alle sammen!

Fantastisk kjekt å kunne være her på M44 sammen med dere. Hjemme på Jæren, hjemme hos familien. Snart klar for helg. Helgene har blitt enda viktigere for meg etter at jeg i oktober startet pendlertilværelsen. Det har blitt min tid, sammen med dem jeg holder kjærest. En tid som jeg søker å verne om.

Men først er jeg innom her i kveld, for å feire kvinnedagen, sammen med dere. For å møtes, oppleve felleskap og ha et kjekt friminutt sammen.

Dette er faktisk det første 8. mars arrangementet jeg har vært på. Mulig jeg burde vært på flere, for det er noe med denne dagen. Noe som ofte blir glemt i det daglige virket.

I 2013 feiret vi at det var 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Det ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Men det var etter mange år med sterke kvinnestemmer som krevde sin rett til å gjøre sin plikt.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati. Og det er en plikt. Det er en plikt å delta.

Dersom det kun er hvite, middelaldrende menn som skal få sette dagsordenen i offentligheten, blir det også kun hvite, middelaldrende menn som får styre de politiske prioriteringene.

Jeg kom inn i politikken ved en tilfeldighet ved kommunevalget i 2011. Jeg var ikke klar for det og møtte det med skrekkblandet fryd. Frem til en alder av 31 år hadde jeg sett på politikk som kjedelig. Det var et tema som var for spesielt interesserte. Lite visste jeg. Takk og pris for åpen barnehage. Det var kampen for den som gjorde at jeg tilfeldigvis ble bedt om å stå på en liste til kommunevalget i 2011. For et hell.

For dette har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Det er ikke supermennesker som er i politikken, det er kvinner og menn, og overraskende nok er det de samme dere også treffer på fotballbanen, i butikken eller på arbeidsplassen og i samfunnet forøvrig. Det er ingen grunn til at vi kvinner skal holde oss i bakgrunnen. Vi kan ikke mindre enn menn. Vi må bruke vår stemme og vår mulighet til å påvirke samfunnsdebatten. Gjør vi ikke det må vi også erkjenne at kjønnsbalansen aldri vil bli bedre. Det vil ikke jeg være med på.

I prosessen rundt kommunesammenslåingen var jeg på et arrangement for kvinner som var engasjert i en eventuell Jæren kommune. Få var politisk aktive, men de hadde tatt sjansen og takket ja til å holde innlegg. De hadde nok gruet seg en del før de kom, men det kan jeg innrømme at jeg også hadde. Men sjelden har jeg hørt så mange gode innlegg fra en talerstol i løpet av en kveld. Dette var historier fra virkeligheten. Historier om hvordan man opplevde hverdagen innenfor IT-bransjen, innen barnevern og innen psykiatri. Historier om to venninner som bodde i samme nabolag, men som gikk på forskjellige skoler på grunn av kommunegrenser. De engasjerende historiene var mange.

Flere av talerne unnskyldte seg før de begynte. Jeg er jo ikke politiker, sa de. Men hva er egentlig en politiker, og når blir man egentlig det? Meningene disse kvinnene delte var tankevekkende, og de gav ny kunnskap. Deres refleksjoner har jeg tatt med meg i mange politiske debatter siden. En av deltakerne som jobbet innen IT fremhevet betydningen av fagmiljø. Innen hennes fagfelt ble til og med Stavanger kommune liten i forhold til å kunne tilby et godt fagmiljø og støtte i beslutningene som skulle tas.

Lyden av en kvinnes stemme er lyden av demokrati.

Den norske likestillingsloven fyller 40 år i år. Den var et resultat av en bølge av kvinneoppgjør som skyllet over landet på slutten av 70-tallet. Kvinnebevegelsen demonstrerte for muligheten til å kombinere arbeid og familie, for retten til selv å styre om og når de skulle ha barn, for like muligheter til politisk representasjon og ledende stillinger.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene, men allikevel har vi fremdeles en del holdninger som truer disse rettighetene. Jeg har selv opplevd hvor utfordrende det kan være å kombinere familieliv med arbeid og politikk. Heldigvis har vi flere rollemodeller som går foran, og Norge fikk sågar sin første kvinnelige utenriksminister nylig. Det er fantastisk på en dag som dette å kunne fremheve at landet vårt styres av tre kvinner på topp. Tidene forandrer seg altså til det bedre, men det er alltid rom for forbedring.

I følge SSB er 1 av 3 ledere kvinner, mens under en fjerdedel er toppledere. Ved forrige kommunevalg var det 28,3 % kvinnelige ordførere og 39 % kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Fordelingen på 60/40 i favør menn har vært slik siden 2007. Sånn kan vi ikke ha det.

Når man nærmer seg 40 år blir man ansett som godt voksen, og det er også da man ofte innser at man kanskje ikke er kommet så langt som en ønsket. Det kalles på godt norsk for midtlivskrisa. Jeg har heldigvis ikke kommet dit enda, men det nærmer seg.

Men jeg tror likestillingen og samfunnet vårt opplever en midtlivskrise nå. Krisen har fått navnet #Metoo.

Når midtlivskrisa kommer anbefales det at en stikker fingeren i jorden og lukter hvor man er. Det er tid for en evaluering av tiden som har vært, men også en tid for å bestemme seg for videre retning.

#Metoo har rystet samfunnet vårt. Vi er mange som er forferdet over sakene som har kommet frem, og det rulles stadig opp nye saker. Det er vondt å få høre om alle historiene, men på den annen side vet vi at det er helt nødvendig.

For mange har dette vært en tankevekker.

Det er nå et før #Metoo, og det er et etter.

I kveld er temaet min tid, og hva det betyr for den enkelte. Men vi må ikke glemme at dette også er vår tid.

Det er 40 år siden den store kvinnefrigjøringen, hvor kvinnene før oss kjempet for å få delta i arbeidslivet. Ja tenk det, kjære medsøstre. De måtte kjempe for å ha en lovlig rett til å jobbe. Noen sier at alt var bedre før, men det er jammen godt at ting forandrer seg.

Jeg velger å bruke deler av min tid på denne kampen. For den er ikke over.

#Metoo har slått over oss som en flodbølge. Verden kommer aldri til å bli den samme. Er vi klare til å stå i etterdønningene og kreve vår rettmessige verdi? Er vi kvinner også klare for å gi fra oss litt av det vi anser som vårt? Kan vi for eksempel anerkjenne far som fullverdig omsorgsperson, og se gjennom fingrene med at han kanskje ikke gjør ting på helt samme måte som oss?

Eller skal vi fortsette å fremme et samfunn, hvor menn som er hjemme med barna er tøffelhelter, mens mødre som jobber, eller er i politikken, driver med egoistisk selvrealisering og heller burde hatt gullfisk? De er lettere å mate ble jeg fortalt, via emnefeltet på Facebook.

Så hva gjør vi så i det daglige?

40 år etter likestillingsloven stemmer jeg for å frigjøre mannen fra hans trange kjønnsrollemønster og likestille hans valg med kvinners. Det er jammen på tide. Fedre og mødre er fullverdige omsorgspersoner. Pappepermen har gitt fedrene en mulighet til å vise dette, la oss fortsette å føre samfunnet i denne retningen.

For likestilling handler om frigjøring av begge kjønnene.

Kvinner i deltidsarbeid er en kvinnesak, men også en mannssak. Den frivillige deltiden er en utfordring, og man kan undre seg over hva som hadde blitt sagt dersom flere menn tok dette valget. Noen må kompensere når kvinner jobber mindre, og det er mannen. Når kvinner blir mødre begynner de å jobbe mindre, mens menn begynner å jobbe mer. Barna får ikke mer tid med foreldrene, men med mor. Er det det som er det beste for barna?

Grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten kan være at flest kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Jeg vil oppfordre dere alle her i kveld til å kjempe for at vi får flere kvinner inn i arbeidslivet og samfunnslivet, på alle nivå. Verdien av mangfold er enorm.

Så la oss nå sørge for at flere kvinner står på listene til neste års kommunevalg, og la oss ha et mål om at flest mulig skal stille på topp.

Da kan flere stemmer være med å påvirke hvilke skoler vi skal ha for barna våre, hvilken helsetjeneste de syke og eldre skal møte, og hvilke verdier som skal prege samfunnet vårt. For det er faktisk samfunnet vi lever i som er samtaletemaet i politikken. Dette er vi alle en del av, og det er en viktig debatt.

Lyden av en kvinnes stemme ER lyden av demokrati.

Dette er vår tid.

Gratulerer med dagen!

 

(Dette innlegget holdt jeg 8. mars på Damenes aften på M44 i Bryne)