Sist helg hadde jeg besøk av Rune og vi hadde vår første voksenhelg på det jeg kan huske. Forventningsfulle skålte vi med prosecco og koste oss i pendlerleiligheten, mens vi småfniste til «Truls â la Hellstrøm». Vi strammet oss opp for en kort middag i Mathallen, for så å entre sofaen igjen for å se håndballkamp. Et stykke ut i andre omgang våknet vi plutselig, vi trengte visst en hvil. Småbarnslivet er hardt, så helgen var et etterlengtet friminutt. Vi var sammen med slekt og hadde en fantastisk middag på lørdagen, og avsluttet helgen med seremoni i Oslo rådhus på søndagen. Det var en fin opplevelse, og vi følte oss ganske voksne der vi satt. På veien måtte vi innom Stortinget for å høre om de i vaktbua kunne hjelpe med slipset. Det er ikke den ting de ikke kan hjelpe med.
Etter utdelingen fulgte jeg Rune til toget. Avskjeder i Oslo er det verste, det er lettere å reise hjemmefra. Jeg sto alene på perrongen med klump i halsen, og følte meg ensom og tom etter at han hadde reist. Ambisjonen må være at vi må bli flinkere til å finne alenetid i 2018. Da skal vi også komme i gang med treningen igjen, og ungene skal aldri gå med hullete bukser. Leve tiltakslysten, leve kjærligheten!
Onsdag var det julebord med Høyregruppen. Stadig litt surrealistisk å være en del av dette fantastiske laget. Alltid god stemning og alltid kjekt å kunne snakkes utenfor kontorfløyene. Blir stadig forundret over hvor heldig jeg er. Hadde en full make over, takket være Marianne, fra Finnmark Høyre, som gav meg permanent. Det gav nostalgiske minner til den gang da, til en tid hvor permanent var utrolig hot. For en fest!
Å være Høyrepolitiker har sine fordeler, men også sine ulemper. Man er plutselig eksponert på en helt annen måte. Da er det ikke alltid så greit når man som menneske tar dårlige valg og glemmer sine medmennesker i en hektisk hverdag. Lørdag var en av disse. Jeg dro med meg de to minste til Bryne for å få juleklippen i havn. Hadde lite strøm på bilen og kjørte kontant inn og parkerte der det sto El-bil. For en service tenkte jeg. Når jeg skulle koble til strømmen så jeg at det ikke var mulig med min ladekabel, da det var vanlig stikkontakt. Lettere oppgitt tok jeg ungene på armen og tilbrakte 1,5 time på et stappfullt kjøpesenter. Varm i toppen kom vi oss omsider ut, og jeg kjørte hjemover. Da så jeg at det hang en lapp på frontruten og tenkte, søren, nå har jeg fått bot.
Det var imidlertid en relativt hyggelig tilbakemelding, til en Høyrepolitiker, i kraft av de valgene jeg hadde tatt. Jeg fikk først velfortjent skryt for å kjøre EL-bil, og deretter velfortjent korreks for å ha stått på ladeplass uten å lade. Det er større forventninger når man stikker seg frem, men noen ganger er jeg dessverre bare et vanlig menneske, som går med skylappene på.
Til vedkommende som tok seg bryet verdt med å skrive en hilsen til meg; ja, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg skal gjøre mitt ytterste for å være mer hensynsfull, med håp om bedring for 2018. Så sant jeg ikke er stresset, ubetenksom eller glemmer å ta hensyn. Det er dog ingen unnskyldning.
De gode intensjonene lenge leve.
Med ønsker om et strålende og elektrisk 2018!
God jul 🙂