I 2006 traff jeg Rune, mannen i mitt liv, og vi giftet oss 23. juni 2007. Ting skjer fort når jeg først har bestemt meg. Det var en fantastisk dag, solen skinte, gjestene var oppstemte, og begge svarte ja. Bryllupsreisen tok vi til Thailand, livet var bekymringsløst. Vi visste kanskje ikke hvor godt vi hadde det? Vi visste i alle fall ikke hva som var i vente.
Vårt første barn, Eilert, ble født 3. mars 2009. Nummer to, Gregers, kom 18. juli 2010, tett på storebroren. Det ble jammen meg tett på lillebroren også, Lyder, som kom i en fart 22. desember 2011. Lyder ble født akkurat tidsnok til at vi rakk hjem til julemiddagen, og vi hadde selvfølgelig invitert middagsgjester. Det er høyt tempo i hjemmet vårt, det er slik jeg liker det. Rune tenker nok av og til at tempoet er for høyt, men jeg prøver å minne ham på at han har vært sterkt delaktig i denne prosessen. It takes two to tango. Vi har selvfølgelig vært heldige, og fått de mest intelligente og vakre barn på denne kloden. Det er i alle fall det vi tenker i gode stunder. I dårlige stunder er barna heldige dersom vi tenker på dem som små troll, sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg tror verken de er dårligere, eller bedre, utgaver av foreldrene. De er alle særegne, men bærer med seg visse trekk fra opphavet. Slik har det alltid vært, fra generasjon til generasjon. Leonore kom inn som sistemann på laget, 26. juli 2015. Hun brakte lys til livet fra første sekund, og ble raskt et naturlig tilskudd til familien Hagerup Gjesteland.
På grunn av jobb og politikk, har jeg tidvis vært mye borte fra hjemmet. Dette hadde ikke vært mulig uten Rune, og han har tatt en stor del av permisjonene, som vi har delt så nært opp mot 50/50 som mulig. Dette har resultert i at barna våre like gjerne går til pappa, som til mamma, når de trenger hjelp eller kos. Jeg har en heldig mekanisme, som gjør at jeg bekymrer meg lite for ungene når jeg er bortreist, denne mekanismen tror jeg er Rune. Han tar ansvar for middag, lekser og sang, og sørger for at vaskemaskinen går jevnt og trutt. Jeg kommer hjem og legger sammen klær, og sånn går nå dagene. Livet hadde ikke vært det samme uten Rune, vi er et usedvanlig godt team. Han er en flott pappa og en fantastisk ektefelle. Min beste venn.
Det som bandt oss sammen når vi traff hverandre var humoren, og gleden over å være sammen. Denne humoren er limet i forholdet vårt i dag. I dårlige perioder, kan jeg kjefte på de små tingene, som ikke blir gjort. Det kan være en list som har løsnet, en sykkelkjetting som trenger smøring, eller en tom melkekartong som står i kjøleskapet. I gode stunder kan vi le av disse episodene, og være bevisste på de tingene som gjør oss forskjellige. Vi kan se hverandre dypt inn i øynene, og være inderlig enige om at vi har et godt liv, helt til hverdagen innhenter oss, og familielivet blir mer som å drifte en logistikkbedrift.
Denne helgen har derfor Rune og jeg hatt en etterlengtet alenetur til Berlin ❤ Balsam for sjelen, og en hurtiglading av forholdet. Kjærlighet til folket, rett og slett, og det er viktig i en hektisk hverdag. Jeg trenger vel neppe å si at det var en suksess?
Ich Liebe dich, Rune!