Når mamma går på møter..

Jeg har et håp om at min datter, Leonore, vil vokse opp i et samfunn hvor det ikke problematiseres at mor går på møter. Ei heller at hun skal møte holdninger som at menn er tøffelhelter, dersom ektefellen velger karriere.

Jeg forundres over den manglende bevisstheten rundt denne tematikken, og hvor lett en kan bli offer for “sleivete” kommentarer. Vedkommende som kalte min mann en tøffelhelt, i anledning mitt stortingskandidatur, ønsker kanskje at landet skal styres av fortrinnsvis menn og barnløse kvinner? Sannsynligvis ikke, men slike kommentarer kan lett føre til at færre kvinner tør, eller orker å gå inn i politikken. Da får vi en verden som er styrt av middelaldrende, gråhårede menn. I vårt samfunn er den lave kvinneandelen, etter min mening, en utfordring for demokratiet. Vi må derfor framsnakke nytten og verdien, som ligger i å engasjere seg politisk, og søke mangfold.

Eilert, på 7 år, kom for en tid tilbake med kommentaren: “Mamma, du er alltid på møter”. Jeg kunne enkelt ha latt denne fare, men den lå lenge og kvernet i underbevisstheten. Det viste seg etter noen dager at han hadde plukket opp dette i fra flere hold, og da i hovedsak fra den kvinnelige delen av familien. Jeg innså i det øyeblikket at jeg var en fange av mitt kjønn, og at jeg ikke hadde mulighet for seier.  I yrkeslivet er det en forventning om tilgjengelighet, og det samme gjelder som folkevalgt, så hva gjør man da med alle hattene? Mamma, kone, søster, datter, arbeidstaker, folkevalgt, venninne og kvinne. Kjeft når jeg går på møter, kjeft når jeg ikke kommer på møter.

Jeg må velge å stå i det, men ikke uten å ytre min mening, for vi må slutte å snakke ned andre sine valg. De færreste vet hvordan det er innenfor den enkelte familie, men det er enkelt å kommentere på utsiden. I dagens samfunn reagerer de færreste på at en mann har vært mye ute på reis, det anses nærmest som en normal. Når det gjelder kvinnen derimot, endres bildet. Mannen i forholdet blir nærmest opphøyet til en gud, for sin jobb på hjemmebane. Det må være en forferdelig belastning for familielivet tenker man kanskje? Nei, det er ikke en belastning, men det kan være en påkjenning å måtte forholde seg til nedsnakking, fordømmelse og antagelser, fra de som står på utsiden.

I min hverdag er jeg mye sammen med familien, og vi gjør det som folk flest gjør. Vi prøver å ha felles måltider, vi går på turer, spiller brettspill og har stunder i sofaen, hvor vi ser en god film. Lekser og fotballtreninger går hånd i hånd med turneringer og nye pokaler. Livet vårt består også av uendelig mange timer med husvask, klesvask, matlaging, bleieskift og rydding.  Vi foreldre føler oss ofte som hamstere i hjulet. The Neverending Story. Veien vi valgte for livet vårt, storfamilien. Et travelt liv, men ingen av oss ville vært det foruten.

Ja, og så hender det at jeg går på møter, en hel del møter. Jeg kunne gjerne ha sagt at det var forbigående, men vet at det antagelig ville vært løgn. Det var derfor jeg måtte ha en prat med Eilert, hvor jeg prøvde å forklare ham hvorfor mamma går på møter.  Vi snakket også om, at det i den enkelte familie varierer hvem som går på møte. I noen familier er det mor som går, og i noen er det far, mens det i andre kan være begge. Etter en god prat ble Eilert mer positiv til møter, men de står nok fortsatt ikke på favorittlisten hans. For meg er det derfor viktig å verdsette den tiden vi har sammen, kvalitet foran kvantitet. Vi koser oss så ofte som mulig, og legger planer for alt vi skal gjøre i neste friminutt. Det er viktig å tilbringe tid med dine kjære.

De er den viktigste heiagjengen du har!