Jeg har et håp om at min datter, Leonore, vil vokse opp i et samfunn hvor det ikke problematiseres at mor går på møter. Ei heller at hun skal møte holdninger som at menn er tøffelhelter, dersom ektefellen velger karriere.
Jeg forundres over den manglende bevisstheten rundt denne tematikken, og hvor lett en kan bli offer for “sleivete” kommentarer. Vedkommende som kalte min mann en tøffelhelt, i anledning mitt stortingskandidatur, ønsker kanskje at landet skal styres av fortrinnsvis menn og barnløse kvinner? Sannsynligvis ikke, men slike kommentarer kan lett føre til at færre kvinner tør, eller orker å gå inn i politikken. Da får vi en verden som er styrt av middelaldrende, gråhårede menn. I vårt samfunn er den lave kvinneandelen, etter min mening, en utfordring for demokratiet. Vi må derfor framsnakke nytten og verdien, som ligger i å engasjere seg politisk, og søke mangfold.
Eilert, på 7 år, kom for en tid tilbake med kommentaren: “Mamma, du er alltid på møter”. Jeg kunne enkelt ha latt denne fare, men den lå lenge og kvernet i underbevisstheten. Det viste seg etter noen dager at han hadde plukket opp dette i fra flere hold, og da i hovedsak fra den kvinnelige delen av familien. Jeg innså i det øyeblikket at jeg var en fange av mitt kjønn, og at jeg ikke hadde mulighet for seier. I yrkeslivet er det en forventning om tilgjengelighet, og det samme gjelder som folkevalgt, så hva gjør man da med alle hattene? Mamma, kone, søster, datter, arbeidstaker, folkevalgt, venninne og kvinne. Kjeft når jeg går på møter, kjeft når jeg ikke kommer på møter.
Jeg må velge å stå i det, men ikke uten å ytre min mening, for vi må slutte å snakke ned andre sine valg. De færreste vet hvordan det er innenfor den enkelte familie, men det er enkelt å kommentere på utsiden. I dagens samfunn reagerer de færreste på at en mann har vært mye ute på reis, det anses nærmest som en normal. Når det gjelder kvinnen derimot, endres bildet. Mannen i forholdet blir nærmest opphøyet til en gud, for sin jobb på hjemmebane. Det må være en forferdelig belastning for familielivet tenker man kanskje? Nei, det er ikke en belastning, men det kan være en påkjenning å måtte forholde seg til nedsnakking, fordømmelse og antagelser, fra de som står på utsiden.
I min hverdag er jeg mye sammen med familien, og vi gjør det som folk flest gjør. Vi prøver å ha felles måltider, vi går på turer, spiller brettspill og har stunder i sofaen, hvor vi ser en god film. Lekser og fotballtreninger går hånd i hånd med turneringer og nye pokaler. Livet vårt består også av uendelig mange timer med husvask, klesvask, matlaging, bleieskift og rydding. Vi foreldre føler oss ofte som hamstere i hjulet. The Neverending Story. Veien vi valgte for livet vårt, storfamilien. Et travelt liv, men ingen av oss ville vært det foruten.
Ja, og så hender det at jeg går på møter, en hel del møter. Jeg kunne gjerne ha sagt at det var forbigående, men vet at det antagelig ville vært løgn. Det var derfor jeg måtte ha en prat med Eilert, hvor jeg prøvde å forklare ham hvorfor mamma går på møter. Vi snakket også om, at det i den enkelte familie varierer hvem som går på møte. I noen familier er det mor som går, og i noen er det far, mens det i andre kan være begge. Etter en god prat ble Eilert mer positiv til møter, men de står nok fortsatt ikke på favorittlisten hans. For meg er det derfor viktig å verdsette den tiden vi har sammen, kvalitet foran kvantitet. Vi koser oss så ofte som mulig, og legger planer for alt vi skal gjøre i neste friminutt. Det er viktig å tilbringe tid med dine kjære.
De er den viktigste heiagjengen du har!
Veldig bra skrevet☺me trenge dame som deg
Takk, kjekt at du likte innlegget 😊
Jeg er dels enig, dels uenig med deg. Kanskje er jeg for konservativ for 2016, men jeg tror på et samfunn hvor flertallet (merk; ikke alle) av menn er familiens hovedforsørger. Kan selvsagt ikke snakke for alle menn (ingen er like), men det ligger definitivt i min natur og jeg «craver» etter arbeidsoppgaver kun jeg klarer fikse. Ikke fordi jeg synes kvinner ikke skal jobbe, eller være engasjert i politikk osv, men fordi man må la en mann være mann.
Personlig er jeg imot det «Hen» samfunnet vi alle tydeligvis streber mot å være, hvor kjønn er fraværende.
Det at en av mitt kjønn ikke forstår hva en tøffelhelt faktisk er, og at det har lite med hvem som går på møter å gjøre, må du være så snill å ikke bebreide andre enn han selv for.
Jeg er selv på godt og vondt i en situasjon hvor hun er hovedforsørger og jeg er hjemme med barna. Godt fordi jeg får vanvittig mye god verdifull tid sammen med de små, men vondt fordi jeg ville gitt en fot og en arm for igjen å kunne være hovedforsørger mens hun fikk jobbe redusert og tilbrige mest mulig mor-barn tid hjemme.
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn at jeg ikke har noe mot kvinner i verken politikk eller næringsliv – men tror det er vintig å la menn være menn selv i 2016.
Takk for tilbakemelding, kjekt at innlegget har engasjert deg!
Jeg er helt enig med deg i at menn skal være menn, og akkurat det tror jeg de fleste menn tar ansvar for selv.
Poenget med innlegget var at det ene utelukker ikke det andre. Det er fullt mulig å være en omsorgsfull far, og samtidig være en god ektemann, uten at man skal settes i bås. Rune og jeg er begge i jobb, er begge foreldre og er begge enige om fordelingen. Vi lever godt med det 😊
NB: Jeg må påpeke at det ikke er Rune som har satt koblingen mellom tøffelhelt og møter, den kommer fra omgivelsene.
Rune er ingen tøffelhelt, la det heller ikke være den minste tvil om det. Han er en supermann, i en verden av supermenn og superkvinner 😊
Veldig gjenkjennelig problemstilling! Stå på! Hverken unger eller far har vondt av at far må styre hjemme innimellom.