Vinterferien begynte med overambisiøs pakking de to siste kveldene før avreise. Jeg angret allerede halvveis i pakkingen og tenkte på hvor mye lettere det hadde vært å blitt hjemme. Vi ventet på de to eldste som skulle komme hjem fra skolen og var klare til avreise. Jeg hørte hyling utenfor og tenkte i mitt stille sinn at kranglingen var i gang allerede. Det var imidlertid Eilert som hadde snublet på vei hjem fra skolen og kom med blødende munn og løse tenner. Dermed ble første etappe Bryne tannklinikk med fullpakket bil, fire unger, en au pair og to foreldre med høye skuldre. Det var heldigvis ingen skade skjedd, de løse tennene skulle ut og nye friske ventet ivrig for å få komme frem.
På vei opp til Bortelid hadde vi kun tre spystopp. Ved siste spykule endte jeg opp med å handle på tidenes dyreste matbutikk mens faren skiftet klær og vasket bilstol. Hvor dyrt kan det være tenkte jeg, det ble dyrt. Kjekt å kunne sponse utkantstrøkene slik at vi har tilgjengelige butikker også der tenkte jeg, så det gikk til en god sak.
Vel fremme kom vi til hvit vinter og rene julestemningen. Det kom mye snø i løpet av uken, ispedd med sol og blå himmel i perioder. Dagene gikk stort sett med til å ta av og på skitøy, pakke sekk og pulk, og holde humøret oppe. I slike stunder priser jeg mine foreldre og deres pågangsmot for å få oss opp til fjells hver helg i oppveksten. Det er hardt arbeid både mentalt og fysisk, men belønningen er verdt det. Gleden over å kunne trå nypreparerte løyper og se at barna forsvinner i horisonten, langt foran sin gamle mor, gjør det verdt alt strevet. Ungene har knekket koden, føler mestring, og har skiglede. Kan man ønske mer?
Charlene på 22 hadde sin første opplevelse på ski. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin, studert skiteknikk på Youtube og imponerte dermed stort i løypene. «Et eventyr» var første kommentar fra Charlene når hun kom opp i hvitkledd vinterlandskap. Ingen tvil om det, det er et eventyr med snø og frisk fjelluft.
Siste dagen hadde vi pølsepause mens ungene rant på ski og akebrett i sporet. Det var en kort og slak bakke, plankekjøring tenkte jeg. Plutselig hørte vi en intens men fjern skriking og oppdaget at Lyder var ute av syne. Han hadde rett og slett havnet utfor sporet på rumpeakebrettet og havnet rett ut i ei elv som rant under snøen.
Snartenkte onkel Erik og tante Iri stormet bort, fikk tak i armen hans og dro ham opp. Han var våt fra topp til tå og rimelig i sjokk av møtet med iskaldt vann og mørke. Vi fikk raskt av ham klærne og på med varmt ullundertøy og tante sin dunjakke. Tvillingpulken var plutselig god å ha igjen, og jeg hadde med meg to barn i pulken på vei ned fra fjellet, Leonore på 1,5 år og Lyder på 5. I etterkant innså vi hvor heldige vi var, og hvor galt det kunne gått. Takk og pris for at det gikk som det gikk.
Lørdag morgen pakket vi mengder med klær, mesteparten ubrukt, vasket vegger, vindu og gulv og satte nesen hjemover. Vi hadde kun et spystopp på veien! Første vaskemaskin var satt på 5 minutter etter hjemkomst og etter et døgn sviver den fremdeles kontinuerlig, som vanlig. Hverdagen er i ferd med å innhente oss.
Familien Hagerup Gjesteland har hatt en fantastisk ferieuke med alt som følger med. Vi har sovet, spist, gått på ski og lekt. Lange frokoster, ettermiddagshvil, kveldshvil og tidlig i seng. Perfekt avkobling og etterlengtet samvær med deler av storfamilien, som det skal være.
Jeg gleder meg allerede til neste ferie, men jeg kjenner at jeg gruer meg litt også. Bare litt.