Kanskje kommer kongen

Nå har jeg lagt bak meg første måned på Stortinget. Tiden har gått unna med statsbudsjett, skriverier, forelesning og kvinneaften med Stavanger Høyre. I anledning kvinneaften ble kronikken min, «Når mamma går på møter», publisert. Det skapte stort engasjement og mange tilbakemeldinger fra fjern og nær. Det begynte med et radiointervju på lokalen, og endte faktisk helt frem til NRK sine 21-nyheter. I tiden etter at kronikken ble publisert fikk jeg mange gode tilbakemeldinger, og også flere eksempler, som gir meg troen på at det jeg publiserte var viktig. Vi har enda en vei å gå. Det er utfordrende og sårt at ens egenskaper som mor blir vurdert, ut fra valget om å være en del av samfunnslivet. Det bør også bekymre fedre, og kanskje også provosere, at en indirekte sier at menn ikke er gode omsorgspersoner, i all den tid de tilbringer tiden på jobb og ikke er hjemme med familien. Det er imidlertid en helt annen diskusjon, og kanskje kommer det en kronikk om det fra en forundret far?

Det som er sikkert er at jeg har vært til middag på slottet! Undrenes tid er enda ikke forbi. Som stor fan av serier som Downton Abbey, og med en stor appetitt på historier om tidligere tider, var det en opplevelsesrik reise, inn i en annen tidsalder. Hvor ofte får man invitasjoner per post nå til dags? Det tilhører sjeldenhetene. Dette blir definitivt en invitasjon som vil bli liggende i erindringsesken min og på loftet, og forhåpentligvis bringe meg gode minner i min alderdom. Det var en opplevelse! Selv min bordkavaler, som var en del år eldre enn meg, tok med seg meny og musikkprogram, for å glede sin mor med et glimt av stortingslivet. Det er spennende å bli invitert på middag til kongen.

26. oktober var dagen for den høytidelige middagen. På kalenderen min sto NAV-konferansen, før jeg i all hast hadde fått bestilt tid hos frisør for vask, føn og sminke. Godt å slippe å tenke på slike ting før man skal på middag og tiden er knapp. Kjolen hadde jeg kjøpt, litt på spøk, under en ferie i Tyskland for noen år siden, og plutselig hadde jeg en passende anledning. Den hang på kontoret, klar til bruk. Hår og sminke ble en annen historie. Historien om luksussmellen. Hvem kunne ane at det var dyrere å ordne slikt i Oslo, enn det er å skifte hårfarge og frisyre på Sandnes?! Jeg legger det på kontoen for dyrekjøpte erfaringer, og merker meg at det kan være en fordel å sjekke pris før man kjøper en vare. En kollega kommenterte at det var vel verdt investeringen. «Utrolig hva litt sminke kan gjøre med en person» fikk jeg høre, når jeg som 20-åring ble sminket av en venninne, før vi skulle ut på byen. Jeg holdt maska, begge gangene.

Tiden i ny jobb flyr, og det er nesten som om hver dag fortjener et innlegg. Jeg prøver å dele bruddstykker, og håper dere fortsatt følger med på ferden.

Kongen kom til middag!