Ukedagene flyr avgårde, om mulig, enda raskere enn før. I helgene setter jeg meg på flyet hjemover, klar for kvalitetstid med familien. I realiteten blir det ofte klesvask, gulvvask, rydding og matlaging. Det er mye som skal svive rundt, for å holde unna alt som produseres av arbeid når man er en familie på seks.
Sist helg tok jeg derfor med meg guttene på mini-ferie til Oslo, der er det lite husarbeid som venter. Jeg dro forventningsfull til Sola og plukket opp tre spente gutter som virkelig gledet seg til å være med meg. Jeg gledet meg også. Flyturen gikk strålende, og vi ankom Oslo i godt humør og fulle av pågangsmot. Jeg hadde lært meg litt om kollektivtransporten i hovedstaden, så vil slapp å gå for mye. Det hjelper på motivasjonen.
Helgen ble brukt på tacofredag i leiligheten, «Reisen til julestjernen» på Nationaltheatret og julemarked. Vi hadde også flere timer på teknisk museum, som var en stor opplevelse, kanskje aller mest for meg. Der fikk jeg se min første walkman, mine første mobiltelefoner og jeg kunne mimre tilbake til gyllende tider. Det er utrolig hvor fort utviklingen går! Lyder prøvde å skaffe seg venner gjennom hele helgen. Han er usedvanlig sosial av seg, og liker godt å bli kjent med nye jenter. På bussen så jeg at han smilte godt til ei jente som satt ved siden av oss. Når de gikk av bussen spurte jeg ham hvem han smilte til, alle fem svarte han. Selvfølgelig. Å være med ungene gir konstant gode hverdagsopplevelser, som varmer et mammahjerte. På godtebutikken spurte Gregers hvorfor de hadde egen godtebutikk. Kassereren svarte: «Spørsmålet er vel heller hvorfor ikke alle butikker er godtebutikker». En del av meg er helt enig.
Denne helgen har jeg vært hjemme på Kverneland. Vi har sett «Frida med hjertet i hånden», hvorpå Eilert er forundret over hvordan ting var i gamle dager. Jeg er forundret over hans syn på min ungdomstid. Gamledager som han kaller det. Sånn kan det gå. Heldigvis er Frida sine utfordringer universelle, og guttene har vært like engasjert som jeg en gang var, i Frida sine hverdagslige opplevelser. Barndommen og ungdomstiden er en fin tid. Så mange utfordringer, så mange bekymringer. Så lite man vet, også om hvor lite det egentlig betyr.
Men, akk kvisekrise, det tuller man ikke med.
I den senere tid har jeg slitt med uren hud, noe som har gitt seg uttrykk i store betente kviser. De har heldigvis alltid kommet rett før jeg skal på TV, som ikke har vært så ofte, men betimelig, slik at man føler seg på topp. Jeg var til ansiktsbehandling på fredag og spurte hudpleieren hva jeg kunne gjøre de gangene dette skjedde, og ikke minst hvorfor jeg fikk dette. Det første hun påpekte var at det kunne være en overgang, i forhold til alderen min, men nå visste jo ikke hun hvor gammel jeg var?! Det kunne også være stress, og en fordel om jeg prøvde å slappe litt av når jeg hadde muligheten. Jeg er 37 år, svarte jeg, og tenkte at da må man vel konstatere at overgangsalderen ikke er i umiddelbart sikte. Hun var enig. Heldigvis! Jeg sa videre at det ikke var mulig å slappe mer av enn det jeg gjorde, det er det strengt tatt ikke rom for. Etterpå fikk jeg en herlig dyprens, og kjøpte en haug med kremer, som var på tilbud grunnet Black Friday. Satser på at det vil lønne seg. Kvisekrisetiden burde strengt tatt være forbi. Man er jo tross alt voksen.
I dag har vi vært på familielunsj på Ølbergstranden. Oma, mamma, fire søsken med følge og 10 unger i alderen 2,5-8 år. Slike stunder varmer i den mørke førjulstiden. Fredag hadde vi festkveld hjemme med ungene, hvor de fikk snop og film, mens jeg fikk sovne på sofaen. Å sovne på sofaen en fredagskveld. Den følelsen. Det er tid som gir meg verdifull ro og ladning. Fyr i peisen, skinnet fra levende lys og familie rundt meg.
Litt puslespill har vi også fått tid til. Innimellom all klesvasken og vask av gulv og vegger. Blir ikke ferdig med julevasken dette året heller. Sånn får det bli. I morgen er det avgårde til Oslo med 06.45 flyet.
Snart helg! Får fortsette med julevasken da. Slappe av skal jeg gjøre når jeg blir gammel. På skikkelig.