Forbud er eneste alternativ, svarer Per Jo Jenseg, Arvid Erga og Geir Over Bernhoff i et innlegg i RA 27.november, til mitt tidligere innlegg om bemanningsbransjen. De viser videre til at de har liten tro på å sikre stillingsvernet, ved å sette en kvote på antall innleide, og tror ikke på noen særlig effekt av en lovendring.
Jeg viser til prosessen som er startet, hvor dette er et av flere forslag, som nå skal drøftes mellom partene. Det er en prosess jeg fortsatt mener at man ikke skal hoppe bukk over. Samtidig mener jeg at det er helt feil vei å gå, når man nå vil bemanningsbransjen til livs.
Hvert år er det over 80.000 personer som får en fot innenfor arbeidslivet gjennom bemanningsbransjen. De fleste bruker bransjen som en inngangsport til arbeidslivet, og gjennomsnittlig tid i bemanningsbransjen er 4 måneder. Bemanningsbransjen fyller en viktig rolle i samfunnet vårt, de er med på å styrke arbeidslinjen, samtidig som de gir næringslivet nødvendig fleksibilitet.
Jeg har selv ansatt mange personer, i løpet av en lang karriere som HR-leder i ASKO Rogaland. Det har vært faste ansettelser, det har vært vikariater, det har vært midlertidige stillinger og det har vært innleie. I mine første år fantes det ikke gode nok systemer for rekruttering internt, og vi brukte da vikarbyråer, som gav oss den manglende kapasiteten og kompetansen. Mange av de som ble innleid har fast jobb i ASKO i dag, andre dro videre, tok studier eller gikk til andre bransjer. Det gav oss som bedrift verdifull fleksibilitet, i et marked sterkt preget av sesongsvingninger, og det gav ikke falske håp, til personer på jakt etter fast jobb. At det er konjunktursvingninger og variasjoner i etterspørselen etter arbeidskraft er selve grunnlaget for at bemanningsbransjen er etterspurt.
For den enkelte som får jobb gjennom et bemanningsbyrå betyr det mye å få jobb, selv om 80 000 personer er relativt få sammenlignet med det totale antall sysselsatte i Norge. Men, tallet tilsvarer omtrent like mange som er arbeidsledige. Ledigheten i Norge kunne med andre ord vært vesentlig høyere.
Det er et uklokt og lite gjennomtenkt forslag å forby bemanningsbransjen. Det er ikke bemanningsbransjen som er verstingen, det er aktører innen denne bransjen, og andre, som ikke forholder seg til regelverket.
Bemanningsbransjen er også en viktig aktør i inkluderingen. Enkelte grupper i samfunnet har større utfordringer med å komme seg i jobb, eks. innvandrere, funksjonshemmede og eldre. Ved å få innpass i en bemanningsbedrift, får en mulighet til å vise seg fram og dermed senke barrierene mot ansettelse. Kristine von Simson, ved Institutt for samfunnsforskning, har skrevet artikkelen «Kan vikarbyrå være et springbrett til arbeidsmarkedet for ikke-vestlige innvandrere». Konklusjonen var at arbeid gjennom bemanningsbransjen «øker sannsynligheten for å få seg en ordinær jobb for arbeidsledige, ikke-vestlige innvandrere». Andre studier understøtter også dette, jeg har sett at det fungerer. Det gjelder også de unge som skal inn i arbeidslivet.
En spørreundersøkelse, utført av Ipsos, for Bemanningsbransjen i NHO Service, viser at 78 % er fornøyde med arbeidet i bemanningsbransjen. Nesten halvparten har vært ute i jobb under en uke etter at de har kontaktet bemanningsbedriften.
Med forbud er det de seriøse bemanningsbyråene og virksomhetene som blir skadelidende. La oss heller sørge for at vi har et ryddig og organisert arbeidsliv, og at vi fremdeles har bemanningsbransjen på lag. Det fortjener bransjen, og alle de som jobber i og utenfor den.
Målet er å styrke arbeidslinjen, for et bærekraftig velferdssamfunn. Da kan vi ikke sette bemanningsbransjen på sidelinjen. De jobber hver dag for at personer skal komme seg inn i arbeidslivet, og gir samtidig næringslivet nødvendig fleksibilitet.