Om å leve i nuet

For to uker siden var jeg hos tannlegen og brukte 12.000,- på tenner, eller man kan vel heller si betalte for dårlig vedlikehold av tenner. Det er straffen for at man ikke drakk melk som barn. Som man reder ligger man. Heldigvis var det sykt vondt i tillegg, da nervene lå lagelig til for hogg. Jeg lå i tannlegestolen og besvarte mailer og prøvde å selge inn saker innimellom, så den intense smerten, når selve verket skulle limes var jeg ikke forberedt på. Det føltes som om kjeven vrengte seg, men dobbel Ibux gjorde susen. Smerte er kulturelt betinget som jeg liker å si. Jeg overlevde, smilet er tilbake. Håper etter denne opplevelsen at ungene mine drikker mer melk. De var rimelig forferdet over den råtne tanna som falt ut (provisorisk bro). Nok om tenner, mer om venner.

Dentistmoment

Når jeg kom hjem skulle jeg videre til Stavanger for å møte unge Stokkebø, som også sitter på Stortinget. Vi skulle planlegge sommerkampanjen vår, som jeg ikke kan si mer om på inneværende tidspunkt. Alt jeg kan si er at det er i Rogaland det skjer, så følg med i en kommune nær deg.

Leonore på 2,5 år begynte å gråte når jeg skulle dra avgårde og var allerede i gang med å ta på seg skoene. Dermed ble det til at jeg fant klær og bleier i en fart, og tok henne med til Stavanger på en liten bytur.

Det er slike øyeblikk som gjør at man stopper opp.

Opplevelsen blir en helt annen.

Leonore ventet spent på perrongen. Hun kikket og pekte, og snakket om dette toget som skulle komme. Når toget kom insisterte hun på å gå inn selv. Store jente må vite. Hun var begeistret over alt som beveget seg raskt utenfor vinduet. Det var store biler, det var hus, det var vann og det var underholdning hele veien. Morskjærligheten boblet inni meg, og jeg var så glad for at jeg fikk dele dette øyeblikket med henne. Hun klemte seg inntil meg og sa «mamma, dette er kjempekjekt», før hun startet å tulle med de andre som satt på toget. Øyeblikket er flyktig.

Fremme i Stavanger tok jeg omveien om Breiavatnet. Et av mine kjæreste barndomsminner er togturene vi hadde til Stavanger for å mate fuglene. For Leonore virket det like kjært. Hun kom ikke lenger enn til begynnelsen av vannet før hun skulle snakke med to duer som satt på kanten. I god øyehøyde sa hun kjekt: Hallo!». Det kom ingen svar, men Leonore fortsatte standhaftig. Jeg fikk henne kun med meg videre fordi det var enda flere fugler lenger fremme. Jeg er ikke alltid like god til å leve i nuet for lenge, vi må videre. Her må det øves! Framme ved paviljongen satte hun seg ned mellom fuglebæsjen. Hvorfor skulle hun ikke gjøre det? Ingen har lært henne enda at det skal man ikke gjøre, og hvorfor skal man ikke kunne gjøre det?

Breiavannet i Stavanger

Vi dro videre på bakeri for å kjøpe bolle og melk, og Leonore fortalte alle på på bakeriet at hun skulle kjøpe bolle. Når hun hadde fått bollen skulle hun også vise den, før hun ropte hadet til de som satt nærmest. Fremme på Høyres hus var hun i ivrig dialog med Terje og Aleksander, det tok i underkant av 10 sekunder før hun var husvarm også der. Magen skulle vises og det meste skulle fortelles. Barnlig iver er ubetalelig, men jeg er nok ikke habil i rolle av å være moren. Stolthet og varme over egne barn er en mammas privilegier.

Tre generasjoner på tur

Gleden var stor når mormor kom og møtte oss i Stavanger. Vi tok toget hjem sammen, og Leonore fikk gå av toget selv. Trøtt og full av inntrykk.

Om kvelden gav hun meg en god klem og sa «Mamma, eg e kjempemasse gla i deg».

Slike øyeblikk skulle vart evig.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *