Biologien er på vei tilbake

Ny bok: Det å få barn er for mange det største man kan oppnå. Men barnet som blir til, har også interesser og rettigheter.

Øyvind Håbrekke har skrevet et godt bidrag til den pågående debatten som går rundt bioteknologi og assistert befruktning. «Den liberale familien» handler om biologi, foreldreskap og rollen mellom staten og familien og er skrevet som en debattbok.

Forfatteren bruker sin erfaring som tidligere stortingsrepresentant til å reflektere over de store bevegelsene som skjer, i løpet av relativt kort tid, i vår tenkning om barn. Grunnleggende spørsmål kommer jevnlig opp til diskusjon i Stortinget, og det er stadig større sprik mellom partiene i det prinsipielle synet på foreldreskapet og familien.

Boken utfordrer de liberale når det kommer til å sette grenser for statens makt, samtidig som den utfordrer sosialdemokratene til ny refleksjon om fellesskap og ansvar. Den gir refleksjoner og nye perspektiver på en debatt som i liten grad har tatt utgangspunkt i barnet som blir til, og fokuserer på at dette barnet også har interesser og rettigheter.

Bokens hovedtema er hvordan vi i fremtiden bør lovregulere morskap og farskap i lys av moderne familieliv og samfunnsutvikling. I bunn og grunn mener forfatteren at politikere til slutt må besvare spørsmålet: Hvem er mamma og hvem er pappa?

Fra Castberg til surrogati

Som lesere oppdager vi raskt at beslutninger som er tatt i fortiden i stor grad preger beslutninger som tas i nåtiden, samtidig som disse vil ha uoverskuelig betydning i mange år fremover. Barneloven brukes i boken som en nøkkel til å forstå hvordan vi som samfunn definerer oss selv, menneskesynet vårt og statens rolle.

De Castbergske barnelovene av 1915 skulle balansere interessemotsetninger, ansvarliggjøre far og derigjennom sikre barns rettigheter og ikke la mor stå igjen alene. Dette prinsippet lå fast helt til man åpnet opp for sæddonasjon og dermed fikk en ny § 9 hvor det heter: «Sædgiveren kan ikkje dømast til far».

Biologisk far var ikke lenger nødvendigvis juridisk far, og man innførte det forfatteren omtaler som intensjonelt farskap.

Boken viser også til alfabetprinsippet, som gjør at har vi sagt ja til sæddonasjon til heterofile par, må vi si ja til det samme for lesbiske par. Har vi sagt ja til lesbiske par, må vi si ja til enslige kvinner. Har vi sagt ja til sæddonasjon, må vi si ja til eggdonasjon.

Dette prinsippet illustreres godt ved to uttalelser fra Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet. I en sak om utvidelse av assistert befruktning til lesbiske par, sa Gjul følgende: «Allerede i dag tilbyr norsk helsevesen assistert befruktning med donorsæd til heterofile par. Arbeiderpartiet kan ikke se at det vil være noen etisk forskjell om et heterofilt par får barn med denne metoden enn om et lesbisk par får det.»

11 måneder etter at denne loven var trådt i kraft gikk Gjul ut i VG og sa følgende: «Det blir for meg galt at lesbiske og heterofile par skal ha rett til assistert befruktning, mens enslige ikke har det. Jeg synes ikke man skal ha regler som diskriminerer en gruppe i forhold til en annen.»

Spørsmålet blir dermed hvor vi setter grensen.

Over 90 % av parene som benytter assistert befruktning kan bruke sine egne kjønnsceller, og mindre enn ett av ti par som får assistert befruktning benytter sæddonasjon. Det er tankevekkende at sæddonasjon har så stor betydning i denne debatten og den brukes som en brekkstang for hele diskusjonen om rett til assistert befruktning. Forfatteren stiller seg undrende til at staten skal legge til rette, og kanskje også drive kampanje, for at folk skal gi fra seg arveanlegg.

Boken hviler som sagt på premisset om at sæddonasjon har åpnet for andre typer assistert befruktning. I boken tar forfatteren til orde for at en bør forby sæddonasjon, og kun tillate assistert befruktning i de tilfeller hvor en bruker parets egne kjønnsceller. Bare på den måten kan man ha et samfunn hvor familiene og foreldreskap formes, uavhengig av staten. Forfatteren erkjenner at dette er radikalt, men betoner at det er et smalt tilbud, og at det er nødvendig å reversere denne beslutningen for å unnslippe alfabetprinsippet og dens fangende logikk.

Myten om at biologien blir mindre viktig

Håbrekke skriver godt om tvetydigheten som ligger i behovet for å kjenne sitt opphav. Det er mange som lever godt med ikke å vite, men programmer som «Tore på sporet» viser at opphav også har stor betydning for mange. Dette behovet for å vite kan også variere i forhold til hvilke livsfaser man er inne i.

Fars rolle er i stor endring i dagens samfunn. Særlig farskapet var tidligere mer sosialt betinget, det var avhengig av hvem som bodde med barnet. I den moderne oppfatningen av familie og foreldreskap har biologien fått økt betydning. Faktum at barneloven bygger på biologien er helt i tråd med denne trenden og innebærer to viktige ting. Uansett hva som skjer i livet ditt, vil mor være mor, og far være far. Det er gitte størrelser. Det er ikke staten som definerer mennesket og familiene. Staten definerer ikke hvem du er, og hvem du er i familie med. Den fastslår foreldreskap – men oppretter det ikke.

Håbrekke mener det er et paradoks hvis diskusjonene om barnelov og foreldreskap blir redusert til et spørsmål om forståelse for ufrivillig barnløse par, om toleranse ovenfor homofile, om hvorvidt vi anerkjenner ensliges sterke ønske om barn, eller om vi respekterer andres valg av familieform. Man må kunne diskutere dette, men samtidig være vare på at dette kan være nære og vanskelige temaer for mange, mener forfatteren. Barnet kommer igjen i fokus.

Rettighetstenkning

Forfatteren setter i boken et tydelig skille mellom barnet som er født og barnet som ikke er født: Gjennom alfabetprinsippet er det likebehandling av voksne og ikke barnas interesser som fremheves. Håbrekke stiller spørsmål om hvor langt ut i alfabetet vi er villige til å gå for å tilfredsstille alle som ønsker seg barn, og videre om hvor vi setter grensen. Fosterhjem, adopsjon og assistert befruktning er ulike alternativer for ufrivillig barnløse. En av statens kjerneoppgave må være å sikre god omsorg for barn som allerede finnes og som lider av omsorgssvikt. Når vi også har voksne som ønsker seg barn, bør vi lete etter gode løsninger for alle parter. Håbrekke knytter donasjon og adopsjon sammen i samme debatt, noe jeg tror er en styrke. Det handler om barnets beste. Både det som allerede er der og det ufødte. Disse tingene kan ikke ses uavhengig av hverandre.

For sent

Hvilken betydning vil det ha at staten i større grad godkjenner foreldreskap og oppretter familier? Om slektskap og familier ikke lenger anses som institusjoner som eksisterer uavhengig av staten, men tvert imot i stadig større grad defineres av den samme staten, hva betyr det for maktforholdet mellom staten og individene? Skal den liberale staten bekrefte eksisterende familierelasjoner – eller skal den stifte familier? Dette er viktige spørsmål som går igjen i boken, og det sistnevnte vil være et resultat dersom vi lar bokstavprinsippet være det styrende.

Jeg synes boken gir et godt bidrag til diskusjonen om bioteknologi, men jeg tror den prinsipielle diskusjonen om foreldreskap og biologi kommer for sent når vi tenker på hvilke valg man allerede har tatt. I samfunnet ser man en klar bevegelse mot en større aksept for ulike former for assistert befruktning. Det eksisterer allerede en rekke ulike familiekonstellasjoner, og man anerkjenner langt flere samlivsformer i dag enn man gjorde tidligere.

Om vi sier ja til eggdonasjon

Boken gir et deterministisk syn på hvordan fremtiden kan bli om man tillater eggdonasjon, og det vises til at det kan være kort vei videre til surrogati og videre til mitokondriedonasjon, der et egg ikke bare er et egg, men en blanding av materiale fra to mødre. Videre kan en i fremtiden diskutere om en kan lage barn der sædcellene ikke kommer fra en mann, men er produsert av hudcellen til mors kvinnelige partner, eller kanskje fra henne selv slik at barnet bare har en genetisk forelder som både er mor og far. Teknologien har uante muligheter.

Sett i et historisk perspektiv kan vi kjenne igjen frykten tilbake ved årtusenskiftet etter at sauen Dolly ble klonet i 1996. Dette skapte store diskusjoner om etikk og moral, men man har ikke sett at man har gått videre med tanken om å klone mennesker, som man da fryktet. Det kan tenkes at teknologien ikke skaper de raske endringene vi frykter.

Det kan også tenkes at frykten mot å tillate eggdonasjon er ubegrunnet, og at det vil være et begrenset tilbud for noen få som vil ha behov for det. Et ja til eggdonasjon vil kunne stoppe diskusjonen om videre fordeling av arvestoff, ved at man sier at man likestiller eggdonasjon med sæddonasjon i barneloven, og sier klart fra om hit, men ikke lenger.

Liberale vil muligens fremheve troen på enkeltmennesket, og hevde at ethvert individ tar kloke beslutninger innenfor rammene som settes. Vi kan ikke forby alt vi vil unngå – og kan det ikke være bedre å tillate eggdonasjon, og videre surrogati, slik at dette utføres i lovlige former i Norge, hvor vi selv kan sette regelverket? Enkeltmennesker bør ha stor frihet til å forme sitt familieliv, og å ta valg for seg selv og sine egne. Mange hevder at det bør være rom for ulike samlivs- og familieformer, og mange vil være kritiske til at staten skal styre dette i for stor grad.

Prinsipielt kan man si at det er liten forskjell mellom sæddonasjon og eggdonasjon. I barneloven blir formuleringen i tilfelle at den som donerer egget frasier seg morskapet. Barnet vil ha rett til å kjenne sitt opphav, samtidig som de voksne av begge kjønn vil ha rett til å bestemme over egen kropp. Barnet har fremdeles rettighetene sine ivaretatt, på samme måte som de som er unnfanget ved sæddonasjon. Kan dette være det beste, både for barnet og de voksne? Legger man unødig vekt på genetikk, og underkjenner verdien av intensjonelt foreldreskap? De lærde strides om dette temaet.

Biologiens comeback?

Forfatteren hevder at etter hvert som staten, med bioteknologiens muligheter, får stadig nye dilemmaer i fanget, vil stadig flere liberale politikere vende tilbake til biologiens prinsipper for å definere juridisk foreldreskap. Kanskje vil man innse at det er disse klassiske verdikonservative posisjonene som best ivaretar enkeltmenneskets rettigheter og den liberale staten.

Boken er lettlest, underholdende og tankevekkende. Håbrekke gir en grundig innføring i betydningen av biologi og foreldreskap, med mange gode eksempler som utfordrer oss som lesere. Den trekker linjene bakover, samtidig som den peker fremover, og gir et godt grunnlag for en åpen og konstruktiv diskusjon, men med basis i biologien. Er man teknologioptimist bør man gå til andre kilder enn denne, for å utvide perspektivet også i den retningen.

Boken anerkjenner at det biologiske foreldreskapet ikke er svaret på alt, men at det er et rekkverk vi kan holde oss i når vi nå går inn i en spennende fremtid med nye trender og bevegelser vi fortsatt ikke kjenner. Vi må forankre våre veivalg i noe som gir mening og sammenheng i politikken for barnas beste. Da må biologien være styrende, ifølge Håbrekke.

Spørsmålet vi sitter igjen med er hvorvidt vi skal løsrive foreldreskap og biologisk slektskap, eller om vi skal la biologien gå foran teknologien. For som Håbrekke selv skriver:

«Når foreldreskap fastsettes på andre grunnlag enn biologi blir det politikk. Da kan foreldreskap fordeles på lik linje med andre goder og byrder.»

Kanskje har barnet, som sjeldent har en egen stemme i diskusjonen, og dets interesser kommet i bakgrunnen?

Les boken og avgjør selv.

Innlegget ble først publisert på Minerva.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *