Akk du januar, du januar. Plutselig var du her. Det er noe spesielt med den første dagen av det nye året. Man vil starte på nytt. Man vil få bort det gamle. Da haster det virkelig å få bort julepynten. Rune var blitt dårlig på nyttårsaften, så han hadde ligget på sofaen hele natten. I et hektisk småbarnsliv er det ikke uvanlig at mannen havner på sofaen, så jeg lot meg ikke ense nevneverdig av det. Sant og si så er det til tider greit å ha bedre plass i sengen. Selv om den er overfylt av unger.
Med liv og lyst gikk jeg i gang med å rydde vekk julen og fylle huset med grønnsåpevann og gode intensjoner. Det var en herlig følelse. Juletreet ble stående ribbet på kjøkkenet. Det er Rune sin jobb, og jeg var klok nok til ikke å mase om å få det opp på loftet. Fordelen med plasttre er at lite haster der i gården. Og jeg hadde tross alt en pjusk mann på sofaen.
Det er noe eget med pjuske menn. De er virkelig syke. Da er det best å la dem være i fred.
Torsdag 2. januar skulle jeg være med i NRK Rogaland sin Svaretime, og hadde Leonore hjemme fra barnehagen. Rune kunne meddele meg fra sofaen at han hadde fått time hos legen kl 13.00. Kan da det være nødvendig, tenkte jeg for meg selv, mens jeg snakket om dagens bruk av antibiotika og kroppens behov for å lege seg selv, i bilen på vei til legen. For hvem vil vel dø av influensa.
Besøket hos legen ble kort. Transporten gikk videre til akutten på sentralsykehuset. Legen hadde ikke klart å måle CRP-verdien, som jeg for øvrig har lært meget om de siste dagene. På akutten satte jeg av min nå syke mann, mens jeg dro videre til NRK Rogaland sammen med Leonore. Jeg reiste deretter hjemover for å vente på nytt fra pasienten. Etter noen timer fikk jeg beskjed om at han skulle legges inn. Hvor lenge var uvisst, men de trodde det var lungebetennelse og ventet på røntgen.
Skrekk og gru. Jeg skulle til Molde og holde foredrag på lørdagen. På grunn av begredelig flytilbud var planen å dra opp fredag og hjem søndag. Nå hadde jeg imidlertid en kabal som skulle ordnes. Jeg ringte rundt til venner og familie og prøvde å ordne meg slik at hund og barn kunne plasseres rundt. Fredagen hadde jeg også noen møter jeg måtte ta, så tiden var særs knapp. Jeg måtte også få inn tid til et sykebesøk. Rune hadde verken klær eller elektronikk på sykehuset, og strøm til mobilen var prekært.
På sykehuset lå Rune på femmannsrom og hadde det riktig så sosialt. Det var mye hosting og harking på den avdelingen, og Rune møtte meg med medisinstativet som gav medisin intravenøst. Hallo, sykdom. En sykepleier kom og lurte på om jeg visste alt jeg trengte å vite. Jeg visste lite. Når forventer dere at han kan reise hjem, hva er planen videre, kan jeg dra til Molde om noen timer?!
Med så høy CRP kunne hun informere om at de ikke ville slippe ham hjem før tidligst mandag. Først måtte de få behandlet ham og få ned verdiene. CRP`en hadde vært 400 når han kom inn dagen før, nå var den oppe i 500. Var dette høyt? Hjernen min gikk løpsk. Hvordan skulle jeg gjøre dette. Jeg kunne ikke avlyse. Jeg kunne ikke reise. Jeg følte meg ikke som et ansvarlig menneske. Jeg klarte ikke å avgjøre hvordan jeg skulle løse dette. Gode Høyre-kollegaer rådet meg til å være hjemme.
Lang historie kort endte det med at jeg avlyste Molde-turen. Selvfølgelig. Det satt dessverre langt inne, men familie kommer alltid først. Jeg er tross alt en ansvarlig mor, med et snev av omsorg for min pjuske mann, som viste seg å være alt annet enn pjusk. Så denne helgen har gått med til sykebesøk, vasking og rydding i heimen. Matplanen for hele uken er lagt, jeg har brukt opp alt av rester i kjøleskapet og vaskerommet er tomt. I skrivende stund steker bunnen til to dajm-iskaker. Det ble visst litt mye grøt og fløterester etter juleferien, men alt skal brukes. Alltid gode intensjoner i et nytt år.
Rune kom hjem fra sykehuset i dag. Endelig. Dypt savnet av kone og barn. CRP er nå nede på 50. Han begynner å nærme seg pjusk mann.
Rune gledet seg til å se hunden igjen. «Det er mange dager siden vi så hverandre nå», sa han i bilen. Sånn er det blitt her i heimen.
I morgen går turen til hovedstaden. Et nytt år er i gang.
God bedring, Rune!
PS: På bildet har Rune besøk av en kollega. Godt at noen viste omsorg 🙂