I dag fant jeg et hefte med gamle taler, som ble holdt av min oldefar, Ole Gabriel Kverneland, som var leder for Kverneland fabrikk. Han var sønn av gründer, Ole Gabriel Kverneland, som startet fabrikken i 1879. På bildet ser dere ham sammen med konen, Bergljot Pedersen, foran huset deres på Kverneland. I dag bor jeg her sammen med familien min.
Heftet inneholder fantastiske tidsbilder fra en svunnen tid, men også mange relevante poenger for den tid vi lever i. Det viser seg at han var en svoren Høyre-mann, og her følger en av talene han holdt en gang på 1940-tallet:
Godtfolk!
For mange år siden skulle jeg sammen med noen kamerater gå fra Ådneram i Sirdal til Lyse. Veien var oppvardet, men på fjellet ble vi overfalt av tåke. Vi gikk da med så stort mellomrom at vi kunne rope til hverandre, og siste mann ikke hadde lov til å forlate den kjente varde før neste varde var funnet. Denne tur symboliserer Høyres politikk.
Konservatismen er en livsinnstilling forankret i dype, opprinnelige menneskelige instinkter, i kjærlighet til det gode som er nær og kjent, og med ærbødighet for det som fedrene har bygget opp.
Vår respekt for tradisjonene er en anerkjennelse av den åndsmakt, den den tenkning og det arbeide som danner grunnlaget for vår egen kultur. Vi står også med hatten i hånden for de forfedre som har lagt grunnlaget for vår levestandard, de som ryddet vår jord, de som bygget opp vår handel og skipsfarm, og de som bygget vår industri.
Våre motstandere sier at vi ingenting vil, at vi ikke vil fremover. Intet er mer uriktig enn det. Tusener av Høyrefolk beviser hver dag i sitt yrke det motsatte. Men vi vil at all fremgang skal være forankret i vår tradisjon, at vi skal lære av våre fedre, både av det byggende arbeide de har utført, og av de feil de har begått.
Konservatismen betrakter ikke samfunnet som en maskin som en oppfinnsom mann kan plukke fra hverandre og omdanne eller erstatte med en ny, moderne maskin. Etter konservativ livsoppfatning er samfunnet en levende organisme hvis vekst og utvikling bestemmes av menneskets anlegg, vår historie og erfaring og av landets naturlige muligheter.
Konservativ tenkning og politikk er i utpreget grad knyttet til hjem og slekt. Det er derfor naturlig at vi hevder eiendomsretten, arverett og odelsrett. Vår kjærlighet til land og folk gjør det naturlig for oss å kreve et sterkt forsvar. Vi krever også respekt for kristendommen.
Et system kan operere med menneskene som arbeidsceller, som økonomiske enheter. En kan regne ut deres materielle behov og anvise deres plass i en effektivt arbeidende maskin. Men vesentlige trekk i den menneskelige psyke trosser alle systemer. Den religiøse trang, følelseslivet, den forskjellige åndelige og fysiske utrustning, den naturlige egoisme, er størrelser som ikke kan figurere som gitte, matematiske verdier.
Som eksempel kan jeg nevne at opplegget for vår politikk i etterkrigen var at vi i 1946 skulle få omslag i verdenskonjunkturen, slik at prissubsidiene kunne bortfalle. Videre skulle alle sosiale goder og økningen i arbeidslønnen føre til en økning i produksjonen som skulle løse alle vansker. I 1947 var vår store beholdninger av valuta, over 3 milliarder brukt opp. Prisene på verdensmarkedet var steget i stedet for å falle, og arbeidstempoet var like lavt.
Der var utstedt importlisenser for ca. 1 milliard uten at der var valuta til dekning av denne import. Myndighetene hadde mistet enhver oversikt over lisenser som var utstedt. Næringslivets folk måtte sende inn oppgaver over de lisenser en satt inne med for å skaffe oversikt. Vi fikk klar beskjed om at vi måtte være forberedt på at det ikke kunne skaffes valuta til kjøp av råvarer til industrien. Vi stod faktisk foran en krise av ukjente dimensjoner, med muligheter for arbeidsledighet verre enn noen gang før.
Så kom Marshallhjelpen som den reddende engel.
Ja dette var et sidespring. Jeg var ikke ferdig med den historiske forutsetning for dagens politikk.
I eldre tider hadde det brede lag av folket ikke stort å si politisk. Først hadde den herskende klasse slaver. Siden ble det livegne, arbeidere og bønder i den største fattigdom, uten politisk innflytelse. Enkelte steder dannet bønderne en unntakelse. Men kampen om makten stod oftest mellom kongedømmet og adelen.
Selv om det hadde vært liberalistiske røster før, kan en vel si at liberalismen først hadde sitt gjennombrudd i det forrige århundre. Kravet om frihet ble så sterkt at mange stengsler ble ryddet bort. Kjøpestedenes monopol på all handel ble opphevet her i landet for om lag 100 år siden. Der oppstod en landhandel-stand som kunne besørge bøndernes behov for byttehandel. Laugsvesenet ble brutt ned. Adelen ble delvis opphevd, delvis mistet den sin makt.
De frigjorte krefter førte til økonomisk fremgang som verden ikke har sett maken til. Nye oppfinnelser gjorde det mulig å anlegge industri, og det oppstod en klasse, industriarbeideren. Karl Marx spådde at denne klasse ville bli mer og mer utbyttet og synke hen i uendelig fattigdom og nød. Men liberalismens krav om frihet gjorde det mulig for arbeiderne å danne fagforeninger som reiste sine krav. Og industriarbeideren fikk etter hvert sin andel i de store verdier som ble skapt av den nye tid.
Denne utvikling har fortsatt opp til vår tid. Folkets levestandard er gått fremover med kjempeskritt. Bare fra min barndom er det en framgang som er utrolig.
Den rommelige økonomi gjorde det mulig å bygge ut skolevesenet. Alle lærte å lese og skrive og grunnlaget for den høye folkeopplysningen vi har i dag ble lagt.
Så kom mellomkrigstiden. Tross den betydelige fremgang i denne tid er mellomkrigstiden litt av et mørklagt kapittel i vår historie. De tekniske fremskritt var meget store og på grunn av politisk evneløshet fikk vi stor og varig arbeidsløshet, et spøkelse vi i fremtiden må bekjempe med alle midler. At arbeidsløsheten like etter forrige krig ble så voldsom skyldes ikke bare den internasjonale krise vi fikk. Den bunner også i indre politiske forhold.
Arbeiderne opprettet i 1920 et «kontor for sosialisering og arbeiderutvalg». Leder ble Alfred Madsen som hadde gjort seg kjent ved at han forsøkte å smugle inn russisk gull, ¼ million, som antagelig skulle brukes til støtte for revolusjonært arbeide hos oss.
Arbeiderpartiets landsmøte i 1920 ble holdt i en ilter stemning. Det ble krevet ubetinget diktatur. Dette krav ble understøttet av Trygve Lie som den gang var leder for ungdomsbevegelsen.
Alfred Madsen fikk i oppdrag å møte på den røde internasjonale hvor de bekjente 21 moskvateser ble vedtatt.
Det norske arbeiderparti fjernet seg mer og mer fra våre nabolands sosialister, og selv om en formelt ble stående i Amsterdam-internasjonalen, ble det sendt delegerte til Moskva-internasjonalen. Alt dette skjedde samtidig som høykonjunkturen ebbet ut.
Under disse forhold våget ikke regjeringen å slippe løs en arbeidskonflikt, og tvungen voldsgift ble vedtatt. De Thinnske voldgifsdommer fra dette året kom til å sette dype merker i norsk industri. Alle lønninger ble voldsomt forhøyet og ferien ble økt fra 8 til 14 dager. Samtidig var lønningene synkende i andre land. Men den seier som var vunnet viste seg ikke å være noen seier. Bakgrunnen for disse voldgiftsdommer var den truende tone fra arbeiderhold. Det ble den gang snakket nokså åpent om revolusjon. Men dommene første til at vårt lands industri ikke hadde noen mulighet for å konkurrere med utlandet.
Det sier seg selv at tidspunktet til å heve reallønningene med ca 40 % var så dårlig valgt som mulig. Etter stor ledighet og en serie konkurser i industrien fikk vi snart igjen harde arbeidskamper for å bringe lønningene ned på et nivå som industrien kunne bære.
Jeg nevner dette for å vise at det ikke bare var de borgerliges udugelighet som var årsak til mellomkrigstidens vansker, uten at jeg på noen måte vil unnskylde alle de feil som ble begått.
Arbeidsledighet i et sådant omfang var et ukjent fenomen, og en manglet historiske paralleller som en kunne lære av. Jeg tror derfor det vil være naturlig å dele ansvaret mellom alle partier.
Arbeiderpartiets måte å utnytte arbeidsledigheten i mellomkrigsårene i sin propaganda i dag, minner om demagogi, særlig sett på bakgrunn av at ledigheten i årene 1935/40, da partiet hadde regjeringsmakten, var like stor i perioden 1920/35, og dette tross bedringen i verdenskonjunkturen de siste 5 år før krigen.
Og så var det litt om dagens politikk.
Jeg vil begynne med å sitere litt fra Lex Thagård eller Lex Brofors som loven mest kalles i dag:
(Her står det om § 5, Om reguleringsvirksomheten)
Som en vil se er det ordene forby, fastsette, pålegge og kreve som dominerer. Og det er en nokså vidtgående myndighet som gis.
Hva innebærer så denne lov. Jo, at vi starter om lag der hvor vi var for ca 100 år siden. Vi bygger opp igjen de privilegier, det laugsvesen og de monopoler som liberalismen rev ned. Jeg viser til den fjelltur jeg fortalte om. I skodde har en lett for å gå i ring.
Jeg kan bare nevne drosjeeierne. De fleste tjener vel minst 2-3 ganger så mye som en lektor ved denne skole. På sitt landsmøte vedtok de å kreve av myndighetene at de privilegiene skal gå i arv. En tenker ivilkårlig på adelens arverettigheter.
Det blir ikke tid til å omtale Høyres program. Vi vil om lag det samme som alle de andre partier i sosialt henseende. Vi er alle enige om at arbeidsledighet må bekjempes med alle midler og at det må skapes trygge og sosiale kår for folket.
Men når det gjelder midlene for å nå dette mål er vi høyst uenige. Arbeiderpartiet vil nå målet ved dirigering og sosialisering, men vi vil nå målet ved å oppelske eiergleden og egeninteressen i den utstrekning den tjener samfunnets interesser. Vi mener at vårt land ikke er så rikt at vi har råd til å kaste bort den mektige spire til innsats som ligger i disse egenskaper. Vi tror sosialisering vil føre til hele folkets fattigdom.
Jeg vil bare spør Arbeiderpartiets folk hvordan de tror det hadde ligget an med jordbruksproduksjonen om en hadde erstattet eiergleden og egeninteressen med kollektivt sinnelag og et kommunalt arbeidstempo. Blir svaret slik jeg mener, så er det helt innlysende, at jo mer sosialisering, jo mindre får vi å leve av.
Vårt land bruker mer enn vi tjener i dag. Selv ikke Marshallhjelpen dekker underskuddet. Riktignok får en av arbeiderpressen inntrykk av at det står verre til i Norge enn noen gang før, men av og til kommer sannheten frem også fra den kant. Jeg vil gjerne få sitere utenriksminister Lange, fra et foredrag i Lørenskog. Etter Arbeiderpartiets referat :
Utenriksministeren setter skrytet på plass
Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står.
«Selvsagt skal amerikansk kapital ikke få dårligere vilkår her i landet enn annen utenlandsk kapital, men det er ikke aktuelt for amerikanerne å investere i Norge for øyeblikket. Det ville være en lykke for oss om vi kunne få amerikansk kapital på vanlige forretningsmessige vilkår, men vi kan det altså ikke nå. Amerikanerne vil først se hvordan det økonomiske samarbeid i Europa går. Til 1953 må vi greie å øke det vi tjener på utlandet med 50 prosent – fra 2000 mill. kroner til 3000 mill. etter gammel kurs. Og under anstrengelsene for å klare det kan Marshall-hjelpen være en fare for oss – ved at den luller oss inn i falske forestillinger om at alt er bedre her i landet enn det virkelig er. Vi har ennå ikke fått kjenne på kroppen hvor dårlig vi står, og det trenges en voldsom konsentrasjon om vi skal klare å gjennomføre de foreliggende oppgavene til 1953, da det er slutt på Marshallhjelpen.»
Sannheten er nok at vårt land er i fare. Vår stilling som fri nasjon er truet.
Skal vi ri krisen over, må vi med alle midler stimulere viljen til innsats og spareviljen i folket. Vår statsadministrasjon må forenkles og det må igjen vises respekt for offentlige midler.
Jeg vil tilslutt sitere et vers jeg leste engang, jeg tror det er Wergeland som har skrevet det:
Hvor trives noe stort og godt i tvang,
Bind ørnen, dør den på sin pynt,
Stans kilden som med sang begyndt har raskt sin gang
Og den en giftig sump vil bli,
Naturen hater sterk og fri, all tvang.
Stem Høyre.