Debatten om ulikhet har blusset opp igjen, etter at SSB presenterte en ny måte å beregne ulikhet på. Nå er også selskapenes overskudd blitt en del av folks inntekt. Over natten har ulikheten doblet seg, uten at noe har skjedd.
SSB har bare brukt andre tall. Men er virkelig bedriftenes overskudd et problem?
At norske bedrifter går bra og tjener penger er ikke negativt. Tvert imot er det et sunnhetstegn. Krisen har vist oss at vi må ha det private næringslivet med på laget. De finansierer vår felles velferd og skaper jobber. Velferd som sørger for hjelp til de som trenger det, en skole for alle og et trygt land å bo i.
Jeg tror ikke folk kjenner seg igjen i historien om enorm ulikhet mellom folk i Norge. Ja, vi har rike folk, ingen tvil om det. Men de aller, aller fleste av oss andre har det også ganske greit.
Den nye rapportens alternative beregningsmåte endrer ikke på virkeligheten: Norge har et av de laveste nivåene på ulikhet i Europa.
Vi trenger en prinsipiell debatt om ulikhet og fattigdom i Norge. Hvordan den enkelte har det, sammenlignet med tall i et diagram, har en betydning. Å kun måle ulikhet i inntekt er et villspor. Vi kunne enkelt redusert ulikheten i statistikken, ved å gi alle velferdstjenestene i samfunnet som kontante utbetalinger fra staten.
Men hadde det blitt bedre? Neppe.
Offentlige tjenester som barnehage, skole og helsetjenester har stor betydning for den enkelte, men det vises ikke i statistikken. SSB har anslått at andelen med lavinntekt i Norge ville blitt kraftig redusert hvis verdien av offentlige tjenester ble tatt med.
Billigere barnehage og gratis kjernetid for familier med lavinntekt, gjør at flere barn kan være med på de sosiale arenaene. God helsehjelp og gratis utdanning motvirker ulikhet.
Vi må se bak statistikken, og rette ressursene mot å bekjempe de faktiske årsakene til ulikheten: mennesker som ikke blir inkludert i arbeidslivet og mennesker som mangler utdanning.
Hovedårsaken til økt fattigdom i Norge er lav inntekt blant innvandrere. Mange innvandrere lykkes godt i samfunnet, men det er også en del som blir sittende fast. For å hindre at innvandrerbarn vokser opp i fattigdom må vi få foreldrene ut i jobb. Høyre har satset på introduksjonsprogrammet med sterkere vektlegging på arbeid, bedre språkopplæring og raskere inkludering. Det skal vi fortsette med, og arbeid er viktig.
For det er ingen tvil om at de største forskjellene er mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da trenger vi tidlig og målrettet innsats.
Det er en sammenheng mellom å fullføre videregående skole og få seg jobb. Sannsynligheten for at du fullfører øker jo høyere utdanningsnivå foreldrene dine har. Det er sånn fattigdom går i arv i Norge.
Høyre har som mål at 9 av 10 skal fullføre videregående skole. Da trenger vi fraværsgrensen. Vi må fortsatt stille krav til lærerne. Vi må ha åpenhet om skolens resultater. Og vi trenger fortsatt en skole som har forventninger til elevene, hvor lesing, skriving og regning står i sentrum.
Vi kan aldri fjerne all ulikhet, men vi kan sørge for like muligheter. Men ulikhet i et samfunn må også være akseptabelt. Det kan oppstå som følge av at noen jobber mer, eller sparer mer, enn andre. Ulik innsats, eller ulike prioriteringer, gir ulike resultater. Å søke likhet i alle tilfeller vil kunne gå på bekostning av verdier som frihet, og i ytterste konsekvens føre til et mer fattig og mindre lykkelig Norge. Det er viktig for samfunnet at vi har frihet til å treffe egne valg, og at vi ikke hemmer insentivene til å arbeide, skape jobber og ta risiko. Det vil gi mindre til fordeling, og dermed mindre til de som har minst.
Høyre skal fortsette å jobbe for et samfunn med små forskjeller. De største forskjellene er fortsatt mellom de som har en jobb å gå til, og de som ikke har det. Da må vi skape mer og inkludere flere. Sånn skaper vi et bærekraftig velferdssamfunn.