Han er arbeidskar. Jeg er politiker.

I over tre år har jeg fått pendle til Oslo og delta i debattene på Stortinget. En surrealistisk opplevelse. Lærerikt, inspirerende, og engasjerende. Utrolig gøy, men også frustrerende.

Debatten på Stortinget er annerledes enn det jeg hadde trodd. Det skapes et oss og et dem. Man settes i bås. Motivene mistros. Målene likeså.

Som representant for Høyre-regjeringen beskyldes jeg jevnlig for å jobbe for de rikeste og motarbeide vanlige arbeidsfolk. Jeg er med og brutaliserer arbeidslivet, og jobber for de få, ikke for de mange.

Svartmalingen vil ingen enda ta.

I helgene kommer jeg hjem til mann og barn. Lykkelig gift på 13 året. Vi traff hverandre på et varelager, i en felles kjærlighet for truckkjøring og hverandre. Når vi ligger på sofaen på fredagskveldene må vi le litt av hvordan verden har blitt. Vi kjenner ikke på denne avgrunnen som stadig møter oss i den offentlige debatten. Han er enda lagermedarbeider, jeg er blitt politiker. Men vi er fremdeles de samme personene som da vi møtte hverandre, bak hver vår truck.

Men nå jobber vi også for å forsørge en stadig økende familie, og samtidig sikre at velferdsstaten skal være bærekraftig, også for de kommende generasjonene. Det er en stor oppgave.

Vervet som politiker må definitivt skjøttes med respekt.

Jeg blir skremt av dem som forsøker å lage avgrunner mellom oss. Men fakta taper dessverre oftere og oftere. Når følelser, frykt og ideologi tar over for en faktabasert samfunnsdebatt bør det skremme de fleste av oss. Det er et tankekors at samfunnsdebatten har kommet dit hen.

Velferdsprofitører og kapitalister står mot vanlige arbeidsfolk.

Det fører til at private aktører taper i kampen mot ideologi. Det fører til en teoretisk debatt om formueskatt. Begge deler er en trussel for verdiskapingen. Vi burde snakke mer om kvaliteten i tjenestetilbudet og hvordan norske bedrifter kan videreutvikle seg. Da trengs det ingen favorisering av offentlige aktører og særnorske skatter som gir norske bedrifter et handikap i møte med utenlandske eiere.

Allikevel tegnes det opp et karikert bilde av rike folk mot arbeidsfolk, hvor de rike tjener penger på vår felles velferd og vegrer seg for å betale til fellesskapet.

I det bildet blir vi alle tapere.